Da var Oslos Bratteste gjennomført for 3. gang på rad, og nok en gang var vi svært heldige med forholdene og været. Det var strålende sol og ca 18 grader på Tryvann, og rekordmange deltakere til start med 3588 i tallet. Alt var tilrettelagt for en flott dag, og jeg var skikkelig motivert for å “gi jernet” i år, og hadde satt meg en forholdsvis hårete ambisjon om å løpe på under 21 minutter. Ifjor løp jeg ganske bra på 21:50, men visste det var steder hvor jeg kunne hente mer tid samt at jeg er i generelt bedre form i år, så planen var klar og jeg gjorde alle mulige forberedelser så riktig som jeg kunne uken før.

Deler av gjengen før start: Jonas, meg, Jørgen,Johan, Øyvind og Thomas

Starten på pulja mi var ikke før kl 15, så det var deilig å kunne sove til jeg våknet uten å måtte sette på alarmen. Planen var å være på Tryvann ca kl 13, noe jeg timet perfekt med kollektivtrafikken. Ville ha grei tid til å få møtt de andre, hentet startnummer og liknende, også tar det faktisk rundt 40 minutter å gå ned til start, og å ha dårlig tid er jeg veldig lite fan av! Kom meg på plass, fikk spist littegrann og hentet startnummer, også møtte jeg de andre like ved målgang. Vi hadde alle ulike målsetninger og forutsetninger, og planen var å få en god gjennomføring og gi alt i de 2700 meterne med 407 meter klatring. Ca kl 14 gikk vi ned langs løypa og til start, ville prøve å heie frem kjentfolk som startet i trimklassen kl 14. Det viste seg etterhvert å være helt umulig, for det var så mye folk og de kom så tett. Det så heller ikke ut som de hadde det spesielt godt der de sleit. Sendte noen oppmuntrende ord mens vi gikk ned til start for å varme opp, snart min tur til å ha det vondt. Vi skulle starte i ulike puljer basert på tiden vi forventet å bruke, og jeg hadde i år meldt meg på pulje 20-23 minutt, så regnet med mange sterke løpere i denne puljen. Tenkte å starte i mitt eget tempo for å ikke svi av for mye opp Tryvann.

Dette måtte jeg kjapt revurdere, for jeg var litt sen med å komme inn i slusa og det var ganske mange foran meg. Startskuddet gikk, og jeg åpnet jevnt hardt og tok mange plasser i starten, spesielt når klatringen startet. Jeg klarte å holde løpesteget igang opp første kneik, og selv om det var tungt så føltes kroppen veldig grei, plukket mange plasser ved å løpe på det ujevne terrenget på siden fremfor å “gå i kø”. Gav jernet på den lille flaten før “helveteskneika”, den bratteste delen av Tryvann, og der var det bare å begynne å gå for at syreverdiene ikke skulle fly i taket med en gang. Tryvann er soleklart den verste delen av løypa, og brenner du for mye krefter her så taper du mye tid i siste halvdel. Men holdt jevn, fin rytme opp her, fokuserte på å holde beina igang og ta igjen så mange som mulig. Fikk igang løping med korte steg der det ikke var så bratt og gikk der det var brattere, og sånn fortsatte det oppover, og plutselig var jeg ved det slakere partiet før vi skal løpe litt nedover! Det hadde egentlig gått overraskende greit og føltes ut som det hadde gått fort, selv om jeg ikke så på klokka underveis. Wyller var forsert, og nå var det bare å gi gass på platået, hvor det først gikk nedover og så flatet ut i noen hundre meter, her var det vondt å presse seg sjøl til å løpe, men konsentrerte meg om teknikken og å holde farten oppe, noe som jeg planla på forhånd. Jeg klarte ikke å holde særlig god fart her ifjor, og visste at jeg kunne plukke mange sekunder på fjorårets tid her.

Platået var vel forsert, og nå var det jevnt bratt frem til målgang ved Tryvannstårnet. Klarte å holde løpesteget et stykke videre, men måtte begynne å gå i kortere perioder. Tvang megselv til å komme igang med løpesteget, selv om det var museskritt, og hang meg på ryggen til folk som passerte meg for en ekstra “boost”. Jeg var på forhånd redd for at jeg skulle tape mye tid på å “gå i kø”, da det var puljer som skulle gå saktere som startet før oss, men dette var faktisk uproblematisk. Det var alltid ledig plass på sidene, samt at det var kontinuerlig glipper mellom folk som gjorde passering ganske enkelt, selv om det kostet litt ekstra krefter. Det var så utrolig vondt nå, jeg hadde kun fokus på megselv og å prøve å passere folk foran meg og hodet mitt prøvde gang på gang å overbevise meg om å begynne å gå, men jeg bet tenna sammen og holdt løpesteget mitt igang videre oppover, gikk kun der det var som brattest. Jeg hadde planer om å prøve å ta igjen Thomas og Patrick, som startet 10min foran meg, men jeg hadde ikke sjans til å se hvem som var hvem, hadde mer enn nok med å konsentrere meg om å løpe istedenfor å gå. Endelig kom siste henget, yes, nesten mål! Siste henget er den bratteste delen etter Wyllerløypa, og her måtte jeg begynne å gå ifjor, det var ikke snakk om i år! Jeg holdt løpesteget oppover, hadde vanvittige smerter, men å gå var helt uaktuelt! Litt til, litt til, litt til…. MÅL! Vanligvis roper jeg og slår i lufta med armene ved målgang, men i Oslos Bratteste er du så sliten at du har mer enn nok med å komme deg vekk fra målstreken og prøve å finne et lite området i gresset hvor du kan legge deg ned og hente igjen pusten, deltakerne ligger strødd overalt der. Hadde ikke sett på klokka mi underveis, og idet jeg trykket stopp etter målstreken så jeg 20:57, YES! Jeg klarte det med 3 sekunders margin! Fant meg omsider en liten plass i gresset hvor jeg kunne sitte ned og hente igjen pusten litt, var temmelig kjørt, men etter en kort sittepause i gresset kommer jeg meg opp, henter deltakerposen, og får i meg litt drikke. Finner de andre en etter en, og vi gjør oss klar til å få med oss slutten av herrenes eliteklasse, der Johan hadde vunnet de siste 2 årene, så vi måtte heie han i mål. Løyperekordholder Sindre Buraas viste seg dessverre å være for sterk, og forbedret rekorden sin med 11 sekunder til 14:21! Johan kom på 3. plass, ny pers i løypa og etter forholdene greit fornøyd.

Til slutt fikk vi samlet hele gjengen ved målgangen for litt avslapping mens vi pratet skit og så gjennom deltakerposen, som bestod av sjokolade, lakris, proteinbar, knekkebrød, div andre smaksprøver og årets Oslos Bratteste lue. Vi var alle godt fornøyde, nesten alle hadde satt ny pers og førstereisgutt Thomas har allerede skumle hensikter om å knuse tiden sin neste år. Det var gøy å se Johan på podiet også, som en del av hans egen “fanclub”. Jeg sjekket arrangørsiden i etterkant for å få en riktigere slutttid på megselv, og jeg må ha startet klokka mi litt tidlig, for der stod det 20:52! Ble nummer 250 av over 2800 i konkurranseklassen, og nummer 100 i klasse M23-34, veldig godt fornøyd med det!

Nok en gang var Oslos Bratteste veldig godt og ryddig organisert, og absolutt et sosialt og hyggelig arrangement for alle. Det har vært gøy å være med på veksten de siste årene, og dette er noe vi definitivt stiller til start igjen på neste år, alle mann. Blir spennende å se hvor mange de skal åpne opp for neste år, i år ble alle 4000 startnummer revet bort uken før start. Jeg gleder meg iallfall allerede til neste gang, dette har jo blitt en årlig tradisjon 🙂

I fint driv oppover (til venstre, 1157)

 

Fornøyd 🙂

Da var helga over og ny uke igang igjen, og nok en gang ser det ut til at vi skal være heldige med været en stund til. Jeg hadde uansett en knall helg, hvor jeg blant annet deltok i min siste triatlon for sesongen, Skjetten interntri. Dette er en del av satsingen Skjetten Svømmeklubb har for å prøve å rektuttere folk til triatlongruppa si, og det var åpent for folk i alle aldre, både de yngste i svømmegruppene, foreldrene deres, og til oss voksne som kanskje begynte å svømme i voksen alder for å kunne komme seg gjennom 1. delen i et triatlon. Det var satt opp 2 distanser, en kort (400m svømming inne, 6,8km sykkel og 1,33km løp) og en lang (800m svøm inne, 29km sykkel og 6,8km løp). De yngre gruppene gjennomførte den korte distansen, mens noen fra de eldre svømmegruppene, samt oss i triatlongruppen, valgte lang distanse. Selv om dette var kortere distanser enn jeg hadde gjort før, så var det et par momenter jeg var litt spent på på forhånd. For det første, jeg hadde aldri svømt så langt som 800 meter sammenhengende uten våtdrakt før, og bassengsvømming er ikke min sterke side, jeg mister rytmen ganske fort i vendingene. I tillegg var sykkelen min fortsatt på service og ventet på ny del fra leverandør, som selvsagt tar år og dager, så jeg måtte bruke min gamle aluracer fra Jamis, betydelig tyngre og ikke i nærheten av samme stivhet/respons som Everest sykkelen min. Men jeg fikk satt på tempobøyle og byttet hjulsett på den, så var det bare å stille til start og ta det som en treningsøkt, hadde heller ikke sittet på sykkelsetet siden AXTRI for ca en måned siden.

Klar til start

06:45 ringer alarmen, så da var det bare å komme seg opp, spise frokost, og sykle noen få km til Skjetten Svømmehall som oppvarming. Var ikke helt sikker på hvem som skulle delta fra klubben, men vi ble en god miks av deltakere på lang løype, både fra svømmegruppen, triatlongruppen, og rekordholderen på Norseman(!), Henrik Oftedal. Ingen tvil om hvem som var største favoritten til å vinne iallfall! Vi fikk en liten gjennomgang av løypa på ny før vi hoppet i vannet og gjorde oss klar til start. Vi var 4 stykker i hver bane, så det ville bli trangt om plassen, men fikk fordelt oss etter nivå slik at det ikke skulle bli så store ulikheter i banene. Starten gikk, og jeg kom meg ut som 2.mann i min bane, lot førstemann (Lars) starte da jeg vet han er raskere enn meg. Klarte å henge på han ca 75 meter, men så dro han gradvis fra med betraktelig mer effektive vendinger enn meg. Jeg fant tålelig greit flyten, uten å stresse, og det gikk i det hele tatt greit. Prøvde å være bevisst på teknikken, men måtte jo også holde et lite øye med klokka og tenke hvor langt jeg har igjen å svømme, med 32 lengder er det fort gjort å gå litt i surr med tellinga, selv om Garmin’en hadde kontroll på dette. Måtte stoppe et par ganger da brillene lakk litt, men ellers gikk det greit nok. Kom opp av vannet på 15min, men hadde riktignok startet klokken etter jeg hadde svømt 100 meter, så svømminga gikk greit nok. Begynte å skifte, så ble jeg veldig overrasket over å se Lars komme inn til skifting etter meg, han hadde jo passert meg med en runde tidligere! Viste seg at han hadde svømt 100m for mye, da han mistet tellinga. Vi pratet litt mens vi skiftet, fikk på meg sko, hjelm, briller, løse armer og vindvest, da det var ganske tett tåke ute. Kom meg på sykkelen, og alle de aktive svømmerne+Henrik var godt igang med syklingen, så vi andre måtte bare begynne å jakte.

Syklet ut av svømmehallen, ned Bråteveien og til Hellerudsletta, hvor vi skulle svinge av ved Exporama. Fulgte den veien videre innover, og med unntak av at jeg kjørte bittelitt feil og havnet innpå gårdsplassen på en bondegård, og tapte max 1 minutt på dette, så gikk det greit. Lars fulgte bak meg i passe avstand store deler av veien inn til vending, og vi tok igjen flere av svømmerne. Veien inn til vending var ganske krevende, flere “kuler” som måtte forseres hele veien, og de gikk rett opp og rett ned på andre siden, disse var ganske krevende fra Nittedal Kirke og innover Rauerskauveien. Ikke overraskende møtte vi etterhvert på Henrik Oftedal, i klar ledelse. Så etterhvert 2.mann, som var fra svømmegruppa, og selv om han syklet på terrengsykkel så hadde han en solid ledelse på meg før jeg nådde vendinga. Jeg kom som 3.mann til vending, der Rauerskauveien møter Gamleveien, like ved Glømmi Sport i Nittedal. Snur der og ser at Lars fremdeles bare er noen få 100 meter bak meg, og det tar ikke lang tid før jeg ser Harald også nærmer seg vending. Ikke overraskende, han har syklet med Team YTs 2. lag i hele år, så jeg måtte tråkke på tilbake nå. La meg i tempobøyla så ofte jeg kunne, og fokuserte bare på å holde flyt i tråkket mitt og ikke kjøre for tunge gir. Var tungt i starten, men fikk i meg en Winforce bar og da løsna det veldig, fløt veldig greit hele veien tilbake og så ikke noe mer til noen av de som jaget bak, i tillegg til at sola begynte for alvor å vise seg frem gjennom tåka. Jeg fokuserte bare på å utnytte farten mest mulig effektivt og forhåpentligvis kunne være i grei avstand til 2.mann ut på løpingen. Kom meg tilbake til Hellerudsletta og inn til Bråteveien, et flatt parti før det er 2 bakker jeg må opp på slutten. Halvveis opp første bakken får jeg øye på en fyr på terrengsykkel, og ut fra bekledning så det ut som det var 2.plassen jeg hadde i sikte! Jeg tok litt og litt innpå i bakkene, og da jeg så at han svingte inn mot Skjetten Svømmehall og T2 så var det ikke tvil, jeg var rett bak 2.plassen.

Løsna på skoa mens jeg trillet inn, og planen om å drikke litt ekstra i T2 utgikk plutselig da jeg så han var nesten ferdig med å skifte i det jeg gikk av sykkelen. Kjappet meg inn, heiv fra meg hjelm, hansker, og vindvest, og skiftet sko i all hast, og satte igang i så raskt tempo jeg kunne klare uten å bli altfor sur i beina, ante ikke hvordan han var til å løpe så jeg tok sjansen på å prøve å ta han igjen så fort som mulig. Løpingen gikk ned til Stav skole, gjennom et boligfelt også fulgte vi sykkelstien ned til Olavsgaard og bortover til vending ved rundkjøringa inn til Plantasjen. Jeg så tidlig ved Stav skole at tempoet jeg holdt var godt nok til å ta han igjen raskt, så jeg roet litt ned her litt og kom opp ved siden av han i boligfeltet. Han bare ønsket meg god tur videre, men vi slo følge et stykke til før jeg begynte å dra gradvis fra ned mot Olavsgaard. Hadde ikke kommet lenger enn 2km da jeg møtte på Henrik Oftedal, som ledet med en veldig komfortabel margin. Sendte litt skryt mens jeg fokuserte på joggeteknikken, hjelper å konsentrere seg om noe når det gjør vondt, for det gjorde det virkelig! Kom meg til vending, og heiet på alle jeg passerte på veien tilbake, hadde et ganske komfortabelt grep om 2.plassen følte jeg men tvang megselv til å jobbe for det, for sikker kunne jeg ikke være. Tilbake igjen var det endel oppoverbakker fra Olavsgaard og inn, fokuserte på korte, raske steg, visste at her har jeg sjansen til å dra fra litt ekstra. Holdt grei rytme opp, og brått kom jeg til siste bratte kneik opp til Stav Skole, korte, raske steg. Så hogga krampa skikkelig til i låret, au! Konsentrerte meg nå bare om å flytte ene foten foran den andre, og fikk til en viss grad ristet den litt av så jeg kunne holde et ok tempo de siste 500 meterne inn til mål og 2.plass! Kjempemoro var det å komme inn til en såpass god plassering, selv om flesteparten som deltok var i sin første triatlonkonkurranse. Etter å ha gått av meg krampene litt så fikk jeg gratulert 3. mann inn, etter å ha gitt meg god kamp om 2.plassen, og Henrik for en suveren seier. Så var det bare å tøye, drikke, og heie inn de andre til mål etterhvert som de kom inn.

Dette var utrolig gøy, og selv om jeg ikke hadde noe ambisjoner utover å få en god treningsøkt, så er jo selvsagt en 2.plass bak Henrik ganske stas, jeg tar med meg det jeg kan få av slike resultater 😉 Godt å kjenne litt på hvordan kortere konkurranser er også, er litt annen disponering av krefter her enn ved lengre distanser. Planen er å delta på flere olympiske neste år, kanskje også debutere i sprint, så det er godt å kjenne litt på distansen. Dette var enda en solid opptur, og føler jeg er i slaget nå før Oslos Bratteste om 2 uker, blir spennende å se hva jeg klarer det på i år. Og internkonkurransen virker å ha kommet for å bli, og planen er allerede å ha en tilsvarende en til våren. Nå venter en ny treningsuke med ekstra fokus på løping, noe som er veldig greit da finværet virker å fortsette en stund til 🙂

Varingskollen Opp var mitt første motbakkeløp noensinne tilbake i 2011, og i dag skulle jeg omsider stille til start igjen, etter at jeg hadde vært bortreist i både 2012 og 2013. Jeg kunne huske at jeg undervurderte det kraftig i 2011, for motbakkeløp er ufattelig vondt! Jeg har tilbragt mange dager i Varingskollen gjennom oppveksten, både på alpint og snowboard, så jeg var klar over at det var bratt, men slaget jeg fikk i trynet i 2011 var likevel knallhardt og uforventet! Karret meg på den tiden inn til 21:24, og var helt dau etterpå. I år var det på tide å ta revansje på alpinbakken med 350 høydemeter på 1600 meter.

Men det startet ikke spesielt bra. Jeg hadde en hektisk dag på jobb, og når jeg kom hjem var jeg mentalt overhodet ikke klar for å “ha det vondt”. Jeg måtte gå flere runder med megselv, men jeg skiftet til slutt og kom meg i bilen med nesa mot Hakadal, hadde jo avtalt med Patrick og Jørgen om at vi skulle stille til start sammen. Men jeg hadde ikke lyst, overhodet ikke. Derfor var det med blandede følelser jeg betalte 100kr og fikk utlevert startnummer, det var ingen vei tilbake nå. Tankene svirret under oppvarming og jeg prøvde å motivere megselv etter beste evne. Stilte opp til start og bestemte meg for å ha et åpent sinn. Jeg skulle tross alt knuse tiden fra 2011, men jeg hadde også lyst til å henge på Jørgen, han virket skarp før start.

Startskuddet gikk, jeg tok ikke spesielt hardt i, men ble tvunget til å gire opp for å holde følge med Jørgen. Når vi nærmet oss første henget, som går rett opp (rent bokstavelig), tenkte jeg fortsatt på om jeg hadde lyst til å ha det vondt, og bestemte meg omsider: ja, nå skal jeg kline til! Yes, endelig var konkurransefølelsen der, 300meter etter start! Jeg giret opp og kom meg akkurat foran Jørgen og en annen kar før henget, og fikk heng på en annen som holdt veldig jevnt steg oppover og passerte flere. Hang meg på han en god stund, og de få flate partiene klarte jeg å holde et slags løpesteg, noe som hjalp meg å etterhvert passere “haren” jeg hadde hengt på. Da var jeg brått alene foran gruppa, men fokuserte på å sakte men sikkert ta igjen neste rygg foran meg. Det var ikke enkle forhold i bakken, det hadde regnet endel og det var stadig steinete partier hvor det var ganske glatt, så jeg var litt forsiktig her. Men jeg sklei ikke så mye som en millimeter, Salomon Speedcross 3 skoene mine var helt suverene! Tok litt innpå mannen foran, han stakk litt fra, jeg tok litt innpå, og sånn fortsatte det helt til vi nærmet oss siste henget. Her ble jeg forbipassert av en kar som holdt et vanvittig tempo oppover, imponerende! Ble inspirert av han, og tok meg sammen akkurat nok til å komme opp i ryggen til han foran som jeg hadde “jaktet” på en stund. Forsøkte å komme meg forbi på siste bratte partiet, men istedet fikk han et par ekstra meter på meg før vi kom opp på haugen, nå var det bare 150 meter til mål. Men da valgte han å ta en liten sti til venstre, mens jeg gav alt over et gjørmeparti, og kom meg akkurat foran han, i tillegg til å holde en annen som prøvde å ta oss igjen bak. Da var det bare å spurte inn til målgang som var ved varmestua på toppen, endelig! Slang meg oppå gelenderet og prøvde å hente inn pusten i noen minutter, dette var en ordentlig prøvelse! Kikka på klokka, 17:09 stod det, noe som ble korrigert til 17:08 på resultatlisten senere. Sykt digg! Mens jeg stod og “hang” kom Jørgen i mål 20 sekunder etter meg, og ca 6 minutt senere kom Patrick i mål, og alle hadde satt ny “pers” tross vått føre! Knallbra jobba av alle sammen, og veldig godt fornøyd med å være 4:16 raskere enn for 3 år siden, hjelper en del å ha trent + gått ned 8-9kg 😉 Det holdt til en 14. plass av 64 i klasse M17-39, og 39 av 233 totalt. Mange råe motbakkeløpere, dagens raskeste tid var 13:16!

Nok en gang var det veldig, veldig vondt, men er godt fornøyd med innsatsen, tross manglende tenning før start. Allikevel kunne jeg ikke gjort det så veldig mye bedre egentlig, la opp løpet greit og hadde litt å gi på i spurten mot slutten, så det er bra. Samtidig vet jeg også hvor jeg kan plukke mer tid. Målet er allerede satt: neste år skal jeg under 17min! Dette var en suveren opplading til Oslos Bratteste om knappe 3 uker, så jeg gleder meg allerede til det 🙂

Resultater: http://www.nittedalhk.com/48006825

Da var det på høy tid med aktivitet her, etter en lenger “sommerferie” fra innleggene, for jeg har nemlig vært med på noe av det vakreste (og mest krevende) Norge har å by på: Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon(AXTRI). Dette skulle bli min debut på halv-iron distanse, og min 2.triatlon noensinne, så var veldig spent på hvordan det skulle gå i forhold til den svært krevende løypeprofilen. 1900 meter svøm i kaldt vann, 98km sykling over 3050 høydemeter, og til slutt 20km løp med godt over 1000 høydemeter. Det var mye nytt for en liten, små-lat kar fra Nittedal som begynte å trene kondisen for knappe 2,5 år siden, nå skulle jeg plutselig stille til start i det som er regnet som verdens tøffeste halv-iron konkurranse. Men jeg følte meg godt forberedt til konkurransen ut fra mine forutsetninger, og var i det hele tatt ganske avslappet.

Dro opp på torsdag rett etter jobb, først til Nittedal for å hente min gode kamerat Thomas som ville slå følge med meg vestover. Utpå kvelden kom vi etterhvert frem til Flåm Camping, der vi skulle bo de neste 3 dagene. Det lå utrolig fint til, med fjorder og fjell så langt øyet kunne se, akkurat som man typisk ser i postkort og turistbrosjyrer. Fredagen skulle vi leke litt turist, så vi dro først opp til Stegastein, som er et utkikkspunkt over Aurlandsfjorden, og ca halvveis opp første bakken på sykkeletappen. Der kan man gå ut på en plattform hvor man har full panoramautsikt, og siden vi var heldige med været så kunne vi se utrolig mye fra der oppe vi stod. Kjørte videre over fjellet og ned til Erdal, kunne kjapt konstatere at sykkeletappen så hard ut oppover, men likefullt krevende ned til Erdal, da det var mye telehiv og trange veier. Klar beskjed på prerace møtet på kvelden om å ta det pent her! Etter fjellturen så tok vi Flåmsbanen tur/retur Myrdal, sammen med en haug med turister fra cruiseskipet som lå til kai, for å få med oss “verdens vakreste togreise”. Veldig imponerende å se naturen og, ikke minst, hvordan de hadde fått til å bygge denne banen på 1940-tallet. Etter dette var det å forberede utstyr/ernæring til dagen derpå, pre-race møte og tidlig seng, sovnet ganske fort etter jeg kom i seng.

Svøm

Våknet opp ca kvart på 6, halvsov litt etter dette til kvart på 7 når alarmen ringte, nå var det ingen vei tilbake. Fikk i meg havregrøt og pakket ferdig bilen, så bar det avgårde til Aurland og Laguna Beach hvor starten skulle gå kl09. Her var det fullt opp med deltakere, publikum og crew, og alle holdt på med sitt. Stemningen i skiftesonen var naturligvis spent, men det var ikke noe i veien for å fleipe litt med hverandre så det var ganske god stemning før start. Fikk på meg våtdrakta og kom meg en tur i vannet for å “varme opp” i det rekordvarme vannet på 14(!) grader. Det kjentes ganske kjølig ut, men så fort føtter og hender ble litt numme så var det egentlig greit. Tilbake til stranda og stille opp før startkanonen braka løs! Vi var igang! Startet midt i klynga og kom meg greit igang i vannet, men det var armer og bein overalt, og en rimelig kaotisk start. Sånn blir det gjerne når du har ca 230 deltakere til start og alle skal gjennom en liten åpning i lagunen på 10 meter. Overlevde det, men før jeg når den første bøya 300 meter ut forsvinner all kraft ut av armene mine, shit! Begynner å kave, og må ta noen brysttak innimellom mens jeg lurer på om jeg i det hele tatt kommer meg gjennom svømmingen… Strever meg rundt bøya, og mot neste bøye begynner jeg gradvis å finne rytmen, selv om det gikk litt ut over navigeringen. Hadde uansett rytmen inne nå, så beholder roen og navigerer direkte mot bøyen. Runder den også er det bare å følge langs vannkanten mot siste bøye og tilbake i lagunen, går veldig greit nå. Går i land og sjekker klokka, 33,5 minutt, WHAT??? Erre mulig? Jeg er absolutt ingen rask svømmer, og min subjektive følelse var at jeg brukte 45min, så ble positivt overrasket over det. Tydeligvis var det mange raske svømmere med, jeg kom visst opp av vannet som nr 153. Fikk av våtdrakta ganske raskt, på med sokker, sko, jakke, lange hansker, briller og hjelm og slang meg på sykkelen. Følte ikke det gikk veldig fort i T1, men viste seg i etterkant at jeg hadde plukka 50 plasser fra jeg kom opp av vannet til jeg var på sykkelsetet.

Sykkel

100 meter etter vi startet å sykle begynte klatringen opp til 1320 meter over havet. Arrangøren hadde satt opp skilt som merket hver 100. høydemeter på veien opp, noe som var veldig oversiktlig og bra, og gav en god pekepinn på hvor i løypa man var. Jeg syklet kontrollert i starten, holdt god frekvens og holdt igjen for å ikke brenne for mye i starten. Det funket bra, selvsagt flere sterke syklister som passerte meg men jeg passerte desto flere av de raske svømmerne, litt sånn jeg regnet med det skulle bli. Mot toppen begynte det å bli tungt, og jeg kjente det kom til å bli et hardkjør på veien tilbake, visste at andre siden var mer krevende, ikke minst på det kuperte platået hvor det er noen skikkelige kneiker man må over tilbake. Det blåste endel på toppen også, så fikk ikke så mye fart som jeg hadde håpet på de få flatene som var, og det begynte å bli ganske kjølig når regnet også meldte sin ankomst. Utforkjøringen ned til Erdal tok jeg det pent, noe mange tydeligvis gjorde, for selv om jeg ikke er noen sterk utforkjører så passerte jeg ca like mange som jeg ble passert av. Det var en krevende utforkjøring, i tillegg til vinden, regnet, og den tidligere nevnte telehiven, så var det også trafikk på disse trange veiene, og jeg måtte blant annet stoppe helt opp for en bobil underveis. Det var temmelig kaldt nedover, angrer overhodet ikke på at jeg tok på meg jakke og lange hansker i T1, var mange som hakket tenner nedover. Var veldig glad for å komme meg til bunnen, og der stod Thomas klar med ny flaske Winforce og gode oppmuntrende ord, satte veldig pris på det!

Tilbake var det som ventet, veldig tungt, det var brattere her og ikke den jevne, fine stigningen som var opp andre siden. I tillegg slet jeg litt med giret, så jeg måtte stå og tråkke på noe tyngre gir enn jeg skulle ønsket i perioder, men jeg kom meg nå iallfall oppover, selv om det var tidvis krabbegir. Tok et raskt stopp på matstasjonen på toppen, som jeg hadde droppet på turen over, det smakte med litt cola, potetgull og saltpølse. Fortsatte over platået, her var det blytungt og jeg hadde ikke mye ekstra å tråkke med nå. Til slutt begynte utforkjøringen til Aurland, endelig! 3050 høydemeter unnagjort, aldri tråkket i nærheten av så mange høydemeter på så kort tid før! Utforkjøringen gikk greit, måtte ta et ministopp underveis for å fikse på en liten ting, men kom raskt igang igjen og var bare å styre seg nedover. Gikk veldig greit, nå var det bare 1 mil igjen med flat terreng til T2 ved Vassbygdi. Hadde lyst til å tråkke på litt, men bestemte meg for å kjøre lettere gir sånn at jeg hadde litt bedre løpebein. Til slutt kom jeg inn til T2, hadde brukt 4:51:15 på sykkeletappen, hadde absolutt forventet å sykle fortere enn dette. Selv om jeg ikke hadde noe anelse om hva jeg skulle klare det på, så hadde jeg ut fra tider ifjor håpet på en sykkeltid mellom 4:30 og 4:45, men det ble litt for mange høydemeter for meg.

T2 gikk ganske greit, av med sykkelutstyr og jakke og på med sekk og terrengsko. Selv om jeg ikke stresset noe voldsomt med å bli raskt ferdig gikk det tydeligvis ganske raskt, for det viser seg at jeg kom inn som nr 85 og startet løpingen som nr 78, tross pitstop ved matstasjonen for litt mer saltpølse og en bolle. Jeg er vanligvis ikke blant de raskeste i skiftesonen, men jeg prøver bare å være så effektiv som mulig og kaste bort minst mulig tid der. Tiden min er mye bedre anvendt ved å komme igang med sykling/løping, det er tross alt der jeg kommer nærmere målet, ikke i skiftesonen.

Løp

Løpingen startet greit, fryktelig tunge bein som forventet, men holdt løpesteget helt frem til første kneik ved 2.5km. Det var den første av 2 bratte kneiker, og det var en mildt sagt krevende løype, med mye stein og utfordrende terreng å komme seg over. Men alle heiaropene fra turister som kom gående fra Sinjarheim var veldig inspirerende, de sparte ikke på noe som helst på heiingen, tusen takk! Landskapet rundt oss var av ordentlig nasjonalromantisk art, med små bekker, fossefall, dype grønne daler med store fjell på hver sin side, fikk meg til å glemme smertene med jevne mellomrom. Oppover blir det etterhvert såpass smalt langs fjellveien at det kun er mulig å gå en og en, med en bratt fjellvegg rett ned på høyre side, så her var det greit å ta det pent. Tok et lite stopp på Sinjarheim, 6-7km ut i løypa, hvor eneste drikkestasjon på løpingen var. Tok litt potetgull og saltpølse, før jeg fortsatte videre i følge med Inge fra Blodsmak SK, som jeg tok igjen like før Sinjarheim. Vi slo følge mesteparten av veien videre, småpratet, gikk der det var bratt og jogget når det var tålelig flatt/nedover, holdt jevn og fin flyt videre. Var ikke mange løpere vi så langs veien, og etter 9-10km var den 2. tøffe kneiken unnagjort, phew! Prøvde å gi på så godt jeg kunne videre, men var småkvalm og måtte gå litt innimellom. De siste 2-3km klarte jeg å holde trykket oppe, jeg skulle jo fullføre så raskt som mulig, ingen vits i å spare på noe.

Omsider ble det flatt den siste halvannen km, og det var bare å la beina jobbe så raskt som mulig, jeg kunne se hyttene på Østerbø i det fjerne. Det var flere og flere tilskuere å se dess nærmere mål jeg kom, og til stor jubel passerte jeg målstreken og brølte ut et stort “JAAA!!!!” før jeg måtte ned i knestående og hente meg inn. De frivillige gratulerte meg, hang medaljen rundt halsen, og jeg fikk et AXTRI glass og en fin blå finisher t-skjorte som bevis på at jeg fullførte på under 9 timer. Utrolig sliten men fornøyd gikk jeg bort til Thomas, som ikke hadde venta meg før om en halvtime, tidligst. Var bare å helle nedpå med cola, få på meg litt tørre klær og nyte lapskausen jeg fikk servert ved målgang. Inge kom inn kort tid etter meg, og vi takket hverandre for følge og litt “pushing” underveis. Tiden på løp ble 02:30:48, totalt 08:01:27 og nummer 74 av 216 som fullførte. Fornøyd med at det gikk såpass bra i min 2. triatlon noensinne og halv-iron debut. At jeg var halvannet minutt unna rød trøye (under 8 timer) er jeg overhodet ikke skuffa over, hadde ikke forventet å være så nær på aller første forsøk. Dro med stolthet tilbake til hytta, spratt champis flaska og koste oss med noen halvlitere fra det lokale mikrobryggeriet Ægir, en fin avslutning på en fin og opplevelsesrik langhelg. Dette var fysisk sett det mest krevende jeg har utsatt meg for, vondt mens det står på og ikke noe sted å “hvile” seg underveis.

Ettertanke

Jeg bruker ikke så mye tid på analyser, jeg driver med triatlon fordi jeg synes det er moro, utfordrende, og jeg liker å holde meg fysisk aktiv. Men visse mål setter jeg meg selvsagt, noe jeg gjorde på forhånd her. Kort fortalt gikk det klart bedre enn ventet på svømming og løping, men hadde håpet syklingen skulle gå raskere. Men for en som er i begynnerfasen med triatlon så var dette en positiv start, og i tillegg var målet å klare bedre enn 08:20, så dette var godt innafor. I tillegg er det positivt at ernæringsplanen fungerte 100%, jeg kjente nesten ikke til noe kramper underveis og jeg hadde heller ingen spesiell “down-periode”. Arrangementet var bra organisert, aldri noe tvil om hvor løypa gikk hen og alle frivillige gjorde en kjempejobb, kudos til arrangør for et flott arrangement! Vi sees definitivt igjen, jeg skal nemlig tilbake og ha meg en rød trøye neste gang 😉

Link til noen artikler om konkurransen:
http://www.nrk.no/sognogfjordane/her-ma-du-like-a-ha-det-vondt-1.11883009
http://www.midtsiden.no/det-var-min-eigen-feil
http://triatlet.blogg.no/1408309135_axtri_2014_norges_vak.html

Arrangør har ikke fått ut bildene enda, så her er noen som Thomas tok underveis:

Flagg fra alle deltakernes nasjoner hang over lagunen der vi startet

Blir godt å komme igang 🙂

Like før det smeller…

Full fart ut av T1 i blå jakke

Nå skal det feires 🙂

#konkurranser #axtri #triatlon #triathlon