Hei og hå, på tide å skrive noen ord igjen! Jula nærmer seg brått, og derfra er veien kort til 2019, så da er det på tide å skrive noen ord om (konkurranse) året som har vært.

For det første er jeg veldig takknemlig for at jeg fikk en oppkjøring uten skader/sykdom, og uten dramatikk a la starten på 2017 (takk og pris). Jeg har heldigvis ikke hatt særlig med fysiske plager etter hjerteinfarktet i starten av 2017, og har stort sett kunnet trene som før. Gradvis har medisiner blitt nedtrappet, og vil bli trappet ytterligere ned mot sommeren, noe som vil gjøre det enklere for meg å fortsette med kondisjonsidrett videre da jeg slipper å ha et like kraftig “håndbrekk” på pulsen. Det har uansett ikke lagt noe demper på treningsgleden, det er fortsatt like moro å delta på løp og bli kjent med likesinnede, men mestringsgleden har kanskje blitt større enn før.

For å gå inn på årets konkurranser, det startet med en DNS i resultatlistene for min del. Enebakk Rundt anså jeg som altfor risikabelt å kjøre i 2 grader og sludd, så jeg har ikke spesielt dårlig samvittighet for å stå over den. Noen få dager etterpå, i langt hyggeligere vær, fikk jeg en god opplevelse under Holmenkollstafetten, første gang jeg deltok på denne siden 2012. Jeg løp etappe 7 til Besserud for laget til Kondis, en ganske bratt etappe men fikk uansett gjennomført på en god måte, gøy å være med igjen. Videre i mai deltok jeg for første gang på Glommaløpet fra Sarpsborg til Fredrikstad. En relativt flat og lettløpt løype langs Glommastien på grus hvor den største utfordringen for meg og mange andre var været. 28 grader og stekende sol ble svært krevende, og når jeg i tillegg åpnet en anelse for hardt ble det en tøff opplevelse, men kom meg gjennom det på en anstendig tid og plassering, så er godt fornøyd med hvordan det gikk. Godt å vite at jeg har mer å gå på, jeg har nemlig planer om å være med igjen i 2019 🙂 Håper bare ikke det blir fullt så varmt, i så fall håper jeg å treffe på de samme hyggelige naboene som stod klare med hageslange langs traseen 😉

Juni var tiden kommet for årets hovedmål, Celtman Extreme Scottish Triathlon. Min første tur til Skottland, og en konkurranse jeg gru-gledet meg til. Forventningene mine var store på forhånd, og de ble så til de grader innfridd. Det var en stor opplevelse fra start til slutt: en flott soloppgang, kaldt vann full av maneter, en svært våt, vindfull og kald sykkeletappe, løping som foregikk i noe av det tøffeste terrenget jeg har vært borti og til slutt den velfortjente øl’en jeg fikk i hånda rett etter målgang. Det meste klaffet bra denne dagen og jeg fikk max ut av opplevelsen, utvilsomt noe jeg aldri vil glemme!

Kort tid etter dette ble hverdagen virkelig snudd på hodet, da datteren min Mathilde kom 7 uker før termin. Det kom som en stor overraskelse, og selv om det var svært gledelig var det også veldig krevende med 2 uker på sykehus, men alt har heldigvis gått veldig fint. Vi har tilpasset oss den nye hverdagen godt, og stortrives som en liten familie på 3.

Likevel startet jeg august med den første utgaven av Halsnes Triatlon i Aurskog-Høland. Jeg hadde håpet på ny PB på sprintdistansen, men med lite trening i juli og svømming uten våtdrakt (vanntemp på 25 grader) så kom jeg akkurat litt bak tiden jeg satte i 2015. Svømminga var katastrofe uten våtdrakt, mens syklingen gikk veldig bra med dagens 4. beste tid totalt (13 sekunder bak nest raskeste). Tydelig at småkuperte løyper passer meg ganske bra på sykkel. Løp var også kupert, og ble en tung etappe. Magen slo seg skikkelig vrang 1km fra mål og jeg måtte faktisk kaste opp rett før oppløpet. Uansett var jeg godt fornøyd med dagen og arrangementet, strålende utført i det flotte sommerværet vi hadde. Jeg kommer definitivt tilbake til denne, kanskje allerede neste år om jeg får det til å passe inn.

Helgen etter ble det comeback på Oslo Triatlon, denne gangen olympisk distanse. Målet på forhånd var å ha det moro, så måtte det bare gå som det går. Jeg startet med en ganske brukbar svømming, en av de bedre svømmingene jeg har gjennomført i en triatlonkonkurranse. T1 derimot var fullstendig katastrofe, jeg måtte først løpe på do, også hadde timing-chip’en satt seg fast i våtdrakta sånn at jeg brukte lang tid på å få løs foten, det ble bare pinlig til slutt. Men kom meg etterhvert igang med syklingen, og startet nok litt hardt da sisterunden ikke var like bra, men alt i alt en godkjent sykling. T2 gikk veldig fort og kom meg godt igang med løpingen, som var småkupert og blytung. Følte meg ikke bra i det hele tatt, men kom på et vis gjennom første runde. Andre runde måtte jeg tidvis roe ned, og ved 8km måtte jeg stoppe og brekke meg. Heldigvis kom det bare et kraftig host, og jeg kunne fortsette i noe roligere tempo mot mål. Det holdt likevel til en liten forbedring i tid kontra sist jeg var med i 2015. Jeg koste meg og hadde det stort sett moro, til tross for at Maridalen ser ut som den gjør, veldig glad for at jeg syklet gjennom løypa noen dager før for å undersøke hvor de verste partiene var. Det store minuset med Oslo Tri er all draftingen på syklinga, det er juks og har overhodet ikke blitt bedre siden sist jeg var med! Av den grunn blir det nok noen år til jeg kjører Oslo Tri igjen, for utenom dette er det et flott arrangement, men drafting trekker veldig ned.

I september var jeg med på Oslo Maraton, og til tross for mindre fokus på løping det siste året så klarte jeg likevel å forbedre tiden min med 1:41 fra sist jeg var med, og det i en tøffere løype! Det ble en god opplevelse, Oslo Maraton er et supert arrangement og alt livet rundt i løypa var veldig gøy å være en del av! Jeg klarte riktignok ikke negativ split, men med mer løpefokus så vet jeg at jeg skal klare å forbedre ytterligere neste gang. Uansett er jeg superfornøyd med å sette ny PB på maraton med 3:12:02, over all forventning 🙂 Jeg har allerede meldt meg på i 2019, men ikke for å sette ny PB – målet er å gjennomføre Oslotrippelen (maraton, halvmaraton og 10 for Grethe – 73,3km!).

Etter dette hadde jeg en roligere periode med lite trening. Den nye hverdagen måtte tilpasses, kroppen var sliten og i tillegg hadde jeg pådratt meg noen småskader i bena, så det ble altfor lite løping i forkant av Jessheim Vintermaraton i november. Jeg skulle være fartsholder for 3:30, noe som egentlig gikk greit helt til leggen sa “stopp” ved 38km, da måtte jeg tre til side og overlate de 2 som fremdeles fulgte meg til seg selv. De klarte begge å komme seg under 3:30 mens jeg kom meg rolig i må på 3:32. Bittelitt skuffet over å ikke holde hele veien men samtidig var jeg på forhånd fullstendig klar over at grunnlaget var litt tynt til at det skulle holde. Jeg får prøve å gjøre det bedre neste år, jeg har allerede bestemt meg for å være med neste år.

Siste innlegg

Nå om dagen så er jeg greit igang med oppkjøringen mot neste år, og trapper gradvis opp både mengde og intensitet, for jeg har allerede satt meg mange mål. Men de vil jeg ikke skrive mer om her, for denne bloggen avsluttes nå. Blogg.no skal nemlig legges ned etterhvert, så jeg må nemlig over på en ny platform. Jeg regner med at det blir en åpen Facebook-side, men har ikke bestemt meg 100% enda. Da kan også brukere som ikke er på Facebook få med seg oppdateringer dersom de ønsker det, det vil i så fall bli kortere og litt hyppigere oppdateringer der. Men jeg vil orientere mer om dette på Instagram når jeg har bestemt meg. Først skal julen nytes, så ønsker alle en riktig god jul og godt nyttår!

Dette var årets store mål for undertegnede, jeg hadde gledet meg til dette helt siden jeg fikk plass i lotteriet i november. Jeg har tenkt flere ganger at jeg har lyst til å gjøre denne, dog med skrekkblandet fryd, da jeg vet svømmingen er svært kald (og full av maneter), og det skotske været svært rufsete, men jeg gledet meg veldig over å vite at i år var det min tur! Målet var å rekke frem til sjekkpunktet på foten av fjellet (T2A) innen 11 timer etter start, noe som ville premieres med en blå finisher-trøye. Det vil si at jeg måtte ha svømt 3,4km, syklet 200km og løpt 18km (av 42) på under 11 timer, så jeg visste at jeg måtte holde trykket oppe allerede fra start for å være sikker på å rekke det. Jeg hadde trent og forberedt meg godt, og følte meg veldig klar for utfordringen.

Torsdagen før konkurransen tok jeg fly til Edinburgh sammen med barndomskompis Per-Håkon, som skulle kjøre support for meg. Der hentet vi ut leiebilen og kjørte de ca 5 timene opp til Torridon, en svært øde plass på nordvest-siden av det skotskte høylandet. Det var en utrolig naturskjønn plass med grønne fjell rett ved vannet, så det var bare å ta frem kameraet og begynne å knipse!

Per-Håkon og jeg ved sikkerhetsbrief

Fredagen gikk til montering av sykkel, prep av utstyr og prerace-møte, hvor alt stort og smått ble gjennomgått. Natten ble, som vanlig, svært kort, og 01:15 ringte alarmen! En liten frokost før vi kjørte ca 40min ut til T1 (skiftesone svøm-sykkel) ved landsbyen Sheildaig, og var blant de første på plass. Vi hadde en helt utrolig soloppgang ved start og rolig sjø, så det var vakre omgivelser ved T1. Fikk hentet GPS tracker og klargjort alt av utstyr til syklinga, så var det bare å si midlertidig ha-det til Per-Håkon og komme meg på bussene som skulle frakte meg + 188 andre til svømmestarten noen få km unna. Det var en ganske spesiell stemning på bussen, mye nerver og spenning blant deltakerne. Kom oss frem til svømmestarten, hvor det var satt opp fakler som ledet oss mot vannet, samt tribal-gruppen Clann an Drumma spillende på sekkepipe og trommer lagde autentisk, skotsk stemning før start, gåsehud! Vi stilte opp foran den brennende Celtman-logoen og tok gruppebilde foran den fantastiske soloppgangen før vi kom oss ut i vannet. Det var relativt frisk temperatur, ca 11 grader, men jeg var tidlig uti og det ble fort ganske levelig for meg, har blitt vant til å svømme i kaldt vann de senere årene. I tillegg til våtdrakt valgte jeg å svømme med neoprensokker og balaclava for å holde bedre på varmen.

Kl 05 går hornet og vi er i gang! Finner raskt rytmen og marsfarten, lite knuffing. Svelger en del vann i starten av bølgene som alle de andre deltakerne skaper, men ellers starter det greit. Etter hvert får vi øye på de første manetene, ikke så mange foreløpig og ikke helt i overflaten der vi svømmer. Rundt første av 2 øyer, so far so good. Plutselig får jeg en kajakk foran meg, viser seg at jeg og et par andre har feilnavigert grovt og er på vei mot «feil» side av neste øy! Strek i regningen, men finner ut hvor jeg skal og prøver å svømme meg tilbake til feltet igjen. Brått svømmer vi inn i et digert felt med maneter, klasker borti flere stykk ved hvert eneste armtak, og plutselig får jeg en midt i trynet, og den har tråder! Jeg venter på at det skal begynne å svi ordentlig, men jeg må ha vært kjempeheldig å truffet den på oversida, da jeg ikke kjenner noe ubehag. Omsider, etter det som føles som en evighet, kommer jeg rundt neste øy, og da er det bare 2-300m inn til land. Ser at det er et stort felt med svømmere 10-20 meter foran meg, alltid et godt tegn for en mindre rask svømmer.

Lettet over å ha overlevd en kald og manet-full svøm!

Omsider kommer jeg i land-og for en stemning! Supportere som jubler, sekkepiper, trommer, masse liv og røre! Tiden var ikke like imponerende, 1:05 på 3200m var ikke det jeg håpet på, men likevel godt innafor mitt eget «blå trøye-skjema». Finner raskt Per-Håkon, skiftingen går meget fort, og brått er jeg i gang med syklingen. Starten av syklingen går svært tungt, beina er kalde og vil ikke lystre, føttene kjenner jeg ikke i det hele tatt og jeg er litt uggen etter all saltvannet jeg svelget. Får trykket ned litt sportsdrikke og trøster meg med at jeg stadig sykler forbi langt flere enn jeg blir passert av. Vi har motvind ut av Sheildaig til Kinlochewe, og såre armer etter svømmingen gjør det vondt å ligge i tempo-bøyla. Ved Kinlochewe svinger vi til venstre og får endelig medvind, men det begynner også å regne litt. Herfra går det fort til Gairloch (50km), første møte med supporten min, men regnværet blir bare verre og verre. Tar et raskt stopp der for litt påfyll av mat/drikke, og konstaterer at det foreløpig har gått ganske bra, nå begynte endelig beina å lystre litt, samt uggenheten etter all saltvannet hadde begynt å avta sånn at jeg kunne få i meg litt mer fast føde. Jobber meg videre mot de 2 lengre klatringene midtveis på syklingen, tråkker meg jevnt og trutt oppover og passerer mange på veien mot toppen. Egentlig en veldig fin sykkeltrasé, småkupert med 2200 høydemeter på 200km og mye flott natur som vi kunne nyte til tross for 11 grader og stadig mer regn.

Våt og kald syklist

Dagens første virkelige nedtur fikk kom da jeg svingte sør-øst og utpå hovedveien etter ca 120km: kraftig motvind, grov asfalt som ikke hjalp sykkelen rulle noe fortere, og en stadig våtere (og kaldere) syklist. Det var vondt, kaldt og kjipt nå, men fokus ble å jobbe seg videre og hente motivasjon av at jeg syklet meg opp noen plasser forbi andre som så ut til å ha det enda tyngre. Det var en enorm lettelse å møte Per-Håkon ved 150km, nå var jeg så kald at jakke #2 også måtte på! Kort tid etter fikk jeg tilbake varmen, men all regnet hadde gjort at jeg hadde blitt så øm i fingrene at jeg slet med å gire (og jeg har elektriske gir!). Heldigvis var det, kanskje for første gang i Celtman-historien, medvind siste 40km etter vi hadde svingt av hovedveien, så det var bare å dunke på inn til T2. Siste rest av syklingen gikk veldig greit, avsluttet med ca 9km nedoverbakke mot Kinlochewe hvor jeg benyttet sjansen til å tøye ut litt ekstra. Omsider har regnet gitt seg idet jeg svinger inn på T2 etter 7:15 på sykkelsetet, også godt innafor tidsmålet mitt. Tar meg god tid til å skifte og idet jeg starter på løp så har jeg 2,5 time på meg til å rekke frem til sjekkpunkt T2A og blå trøye-dette går!

Ved matstasjonen ca 8km inn i løpingen, der ble det servert nydelige brownies 🙂

Første 3km er ganske flate og på asfalt/grusveier, starter rolig og prøver å finne rytmen på mine blytunge bein. Går seg sakte men sikkert til, og når vi svinger av hovedveien og skal oppover i terrenget begynner jeg å gå, har god tid på meg og dessuten er det både bratt og litt ulendt, med stein, myr og bekker vi skal krysse på veien opp åsen. Jeg stopper opp innimellom her for å filme litt med GoPro og nyter utsikten, naturen i highlands er virkelig noe for seg selv! Etter ca 8km er vi på toppen, og  nå går det nedover på brede grusveier mot Coulin Pass, der vi svinger til høyre og løper tilbake mot hovedveien. Smale fine stier på hele partiet, relativt lettløpt med mye flott natur å se mens vi løper langs Loch Coulin. Etter noen km så er vi tilbake på hovedveien og har 3km på asfalt før T2A.

Ankommer T2A etter 10 timer 21 minutter til en varm applaus fra crew og andre supportere, svært hyggelig mottakelse-oppdrag (nesten) utført! Etter 2 minutters obligatorisk stopp med utstyrssjekk så begynte Per-Håkon og jeg på turen opp fjellet Beinn Eighe. Regnværet hadde startet for fullt igjen, så det ble ganske fort på med Gore-Tex jakke før vi startet klatringen oppover. Det var tungt og krevende terreng, bratt, steinete og mer ulendt dess lenger opp vi kom, men det var bare å holde beina i gang. Etter hvert fikk vi følge med et sveitsisk par som fortalte at arrangøren stengte fjellet en halvtime før tiden pga været, sånn at alle som kom til T2A mellom 10,5 og 11 timer etter start måtte likevel ta den lave ruten gjennom dalen, til tross for at de rakk sperretiden (men blir likevel belønnet med blå trøye). Flaks for oss som rakk det med under 10minutter, vi må ha vært blant de 3-4 siste som fikk lov til å ta fjellruten! Etter en seig klatring når vi endelig første toppen, det regner og blåser ganske kaldt, så måtte også få på meg hanskene. Nå skulle vi ned på andre siden, løpe langs fjellryggen før vi skulle opp på den andre toppen av Beinn Eighe. Magen murrer en god del, så tempoet blir rolig. Vi møtte jevnt og trutt andre deltakere samt crew fra Torridon Mountain Rescue som alltid hadde snacks eller en morsom kommentar å by på. Skyene begynte å klarne opp mens vi jobbet oss mot den siste av 2 fjelltopper, og vi fikk tidvis ganske spektakulær utsikt! Neste topp var enklere å nå, langt mindre steinete og teknisk. Nå var det aller verste over!

Fjelltopp nr 2 i boks!

Vel, ikke helt. Første del av nedstigningen var en svært bratt skrent med mye løse steiner, jeg brukte MYE energi bare på å konsentrere meg om å komme helskinnet ned og ikke trå feil, det kunne gått virkelig ille. Spesielt i dette partiet var det helt gull å ha en “sherpa” i Per-Håkon som viste vei. Dette partiet minte mer om klatring ned fra fjell enn løping, men vi kom oss helskinnet ned (redningsfolka fulgte alle deltakere med argusøyne fra både topp og bunn av skrenten). Jeg forstår veldig godt hvorfor det er pålagt å ha support over fjellet! Vel nede kunne vi nyte det spektakulære synet av området vi hadde klatret ned, og vi kom oss etterhvert over på mer «løpbare» stier. Her var det bare for meg å følge etter Per-Håkon, magen hadde endelig begynt å roe seg litt og det var faktisk veldig godt for beina å kunne løpe igjen! Kommer etter hvert til krysset der den lave ruta går, og deler ut high-fives til deltakerne vi møter på veien (vi følger samme sti, men motsatt vei). Etter noen km er vi ute på hovedveien igjen, jeg gir sekken min til Per-Håkon som drar og henter bilen mens jeg jogger de siste 8km til mål langs veien. Nå vet jeg at jeg er «home free» så jeg bare konsentrerer meg om å holde beina i gang sånn at jeg kan komme meg i mål og få Celtman-ølen i hånda!

Jobber oss videre vel nede fra fjellet.

Tilbake i Torridon ventet en liten sløyfe langs vannet før jeg løper inn mot målgang foran samfunnshuset. Den ekstrasløyfa føltes veldig tung, men det er bare å holde ut bittelitt til, jeg er jo snart ferdig. Endelig ser jeg målstreken omgitt av fakler på oppløpet, og roper mitt sedvanlige jubelbrøl idet jeg krysser målstreken! Får endelig ølen i hånda-den smakte nydelig og velfortjent! Fikk en god klem av utleieren vi bodde hos der, hun jobbet frivillig med matserveringen til oss deltakere, og hadde fulgt oss “leieboere” under hele dagen. Fikk byttet til tørt tøy og forsynte oss av suppe og pasta mens vi pratet med andre deltakere/suppoertere/arrangører, det hadde vært en lang, tøff og kald dag, men like fullt fantastiske opplevelser!

Endelig i mål i Torridon!

Dagen etter bar det tilbake til Torridon for finisher-seremoni. Arrangøren berømte oss for å gjennomføre i de svært tøffe forholdene vi fikk i år, Celtman Extreme Scottish Triathlon levde nok en gang opp til navnet sitt! Etter heder og ære til topp 3 kvinner/menn så var det frem for alle og hente sine velfortjente finisher-trøyer og komme seg ut til gruppefoto. Endelig kunne jeg stolt ikle meg blå Celtman finisher-trøye! Det ble en perfekt start på min første tur til Skottland. Etter seremonien kjørte vi videre til Edinburgh og ble der noen dager, godt fornøyde med å klare målet som var satt på forhånd. Selv om det ikke betyr så mye for meg så er jeg strålende fornøyd med resultatet, det ble en slutttid på 15 timer og 35 minutter, og endte på 34. plass av 173 som fullførte.

Til slutt må jeg bare si at dette var en utrolig kul opplevelse. Celtman foregår på en liten, øde plass på nordvestkysten av det skotske høylandet, og det bor svært få mennesker her. Likevel er nesten alle i området med og bidrar som friviliige på arrangementet og lager en veldig hyggelig ramme rundt det. Det var stort sett bare smil å se hele dagen til tross for været. Det var veldig godt arrangert med stor fokus på sikkerhet, derav grunnen til at fjellet ble stengt tidlig, så vi følte oss godt ivaretatt. Det skotske været gjorde det hele bare episk 😉

Så kommer jeg til å gjøre det igjen? Ja, det er godt mulig jeg kommer tilbake, jeg likte arrangementet, stedet og folkene veldig godt, men det blir i så fall som support. Jeg fikk max ut av opplevelsen: en jevn og god prestasjon hele veien som resulterte i både blå trøye og topptur, så jeg har egentlig ikke noe mer jeg kan “oppnå” som er av noe betydning. Da overlater jeg heller sjansen til noen som ikke fikk plass iår, dem var det endel av. Jeg er veldig stolt av denne opplevelsen og at jeg fikk til et godt løp, etter at nærmest “alt” gikk galt i min forrige fulldistanse, og stolt over å få med meg toppturen til tross for at de måtte stenge fjellet før tiden (ifjor kom nemlig ingen opp på fjellet grunnet tåke). Til slutt må jeg si at Skottland er et av de hyggeligste landene jeg har vært i, og jeg skal definitivt tilbake!

Før bussen drar avgårde til svømmestart

Denne smakte nydelig 🙂

Support + deltaker

Ved inngangen til Beinn Eighe, som jeg skulle over dagen etter (i litt mindre hyggelig vær).

Mange flotte plasser i nærheten, dette var rett ved der vi bodde i Lower Diabaig

Før jeg går mer innpå raceday vil jeg bare si ja, jeg vet jeg “ligger litt bak” når det gjelder race reports, men det vil publiseres flere på løpende bånd fremover 😉 Det er jo gøy å dele opplevelsene sine med andre, samt lese gjennom de selv og gjenoppleve de i etterkant.

Jeg bestemte meg relativt sent iår for å løpe Oslo Maraton, egentlig ikke før i forkant av sommerferien. Da fant jeg ut at de trengte frivillige til å arrangere Oslomila, og siden det var samme arrangør som Oslo Maraton ville vi få tilbud om startnummer til sistnevnte. Jeg meldte meg som crew og fikk bidratt under en svært varm dag i Frognerparken (3km og 10km løp i 32 grader(!)). Det var en hyggelig opplevelse som frister til gjentakelse, og kort tid etter var jeg påmeldt Oslo Maraton. Fokuset mitt iår var nærmest utelukkende på Celtman 16. juni (race report på denne kommer straks!) og etter det fikk jeg en skikkelig utlading, samt at det skjedde veldig mye i livet mitt på en gang. Juli foregikk uten noe særlig trening, og jeg fikk trappet opp litt gradvis med løpingen i august/september, nok til å vite at jeg kom til å fullføre på en grei måte, men ikke nok til å føle meg godt forberedt. I tillegg hadde jeg løpt lite i vinter, så jeg hadde ikke mitt vanlige grunnlag når det nå nærmet seg konkurransen. Likevel gikk jeg ut og sa at målet var å komme seg under 3:15 og, forhåpentligvis, slå min PB på 3:13:44 fra 2015. Det var 2 ting som gav meg berettiget håp om å klare dette, tross suboptimalt grunnlag:
1. Jeg gjorde et elendig løpsopplegg og stivnet tidlig på runde 2, de siste 10-12km gikk bare saktere og saktere…
2. Jeg våknet samme morgen med “kaktus-hals” og påbegynnende forkjølelse, som kort tid etter utviklet seg til en kraftig forkjølelse (med andre ord: jeg skulle ALDRI ha løpt…)

Brukte endel tid i dagene før løpet i å spekulere i hvilke sko jeg skulle løpe i, og endte til slutt opp med å kjøpe meg nye 😉 Jeg kjøpte meg Altra Escalante Race Boston, en sko jeg hadde vurdert en stund. Risikabelt med nye sko så tett opptil et maraton, men jeg hadde god erfaring med Altra fra før av og visste stort sett hva jeg fikk, og dessuten trengte jeg en sko som var litt romsligere til tærne enn de jeg hadde. Rakk å teste de på en 10km løpetur dagen før, samt brukt dagen til å “gå de inn”.

Raceday: var på plass i Oslo ca en time før start, bare å legge fra seg bag’en og begynne å varme opp. Sola hadde begynt å titte frem og temperaturen var egentlig perfekt løpe-temp, så var innstilt på at dette skulle bli en bra dag. Stilte opp i startbåsen og etter noen min så var vi igang! Startet i mitt eget jevne tempo litt bak fartsholderne i 3:15 gruppa, bare for å få igang beina i eget tempo, men det tok ikke lange tida før jeg var på siden av fartsholderne. Fokuserte bare på å finne rytmen, puste rolig og nyte opplevelsen, det gikk slakt oppover de første 5km mot Frognerparken før vi skulle løpe flatt/nedover de påfølgende 9-10km, så var ingen grunn til å stresse. Oppover mot Frognerbadet begynte jeg gradvis å sige fra 3:15 gruppa, jeg følte meg veldig bra og hadde full kontroll følte jeg. 5km passert, inntok litt vann også skulle vi inn i Frognerparken. Utenom et par korte knekkere var det ganske lettløpt og mye å se på underveis før vi skulle løpe ned mot Skøyen. Prøvde bare å nyte omgivelsene og passe på å holde igjen litt, ville ikke gå på en sprekk tidlig på runde 2 som sist. Ned mot Skøyen blir vi først møtt av en heiagjeng like før drikkestasjonen, og like etter passerte vi jentene fra Garmin, som bød på plakater, massiv heiing og høy musikk, utrolig kult med slike innslag langs løypa! De har etterhvert blitt et fast og kjært innslag under Oslo Maraton, og det er alltid godt å få et ekstra “push” underveis.

Partiet langs kaia har jeg et ltt anstrengt forhold til etter forrige Oslo Maraton samt 3x Ecotrail, men fokus var utelukkende på megselv nå, skulle bare holde beina igang og løpe “lett og ledig” uten at pulsen skulle være plagsom. Km gikk og brått var jeg på Aker Brygge, nå visste jeg at det ikke var mer enn et par km til før jeg kunne roe litt ned da det skulle gå oppover mot St Hanshaugen. Mye folk på Aker Brygge og Rådhusplassen, roet ned litt før drikkestasjonen for å få i meg litt ekstra drikke. Fikk opp farten igjen mot Vippetangen før vi tok av til venstre under festningsbrua og fortsatte mot Grensen og Youngstorget.

Halsnes Triatlon

Første utgave noensinne av Halsnes Tri, og jeg bestemte meg ganske tidlig at jeg hadde lyst til å få med meg denne.

Svøm: forbud mot våtdrakt, fikk det ikke helt til å stemme men kom meg likevel opp av vannet ca midt i feltet.

T1: raskt og greit

Sykkel: Bra trøkk hele veien, litt seig og småkupert løype men syklet meg opp til 9. plass med dagens 4. raskeste tid (kun 12 og 9 sekunder saktere enn nest og tredje raskeste).

T2: Ganske ok

Løp: Tung i beina og slet veldig med å få opp farta, magen kranglet og jeg spøy på oppløpet.

Ganske fornøyd med gjennomføringen, koselig arrangement. Bonus at jeg i tillegg vant aldersgruppa mi,

Oslo Triatlon

Svøm: Godkjent svøm

T1: Katastrofe

Sykkel: Litt for tøft på førsterunden, måtte roe ned runde 2 men alt i alt greit.

T2: Raskt og greit

Løp: Fryktelig tungt, stemte ikke helt og måtte brekke meg 2km før mål. Brukte litt tid på å finne rytmen på løpinga etter dette men klarte å komme igang igjen.

I’ve been looking forward to this ever since I got my slot confirmed in November, training had gone allright and I felt ready for this “adventure”. I hadn’t been training as much for this as some previous A-races, but kept my training consistent, and had also been able to completely avoid illness/injuries, so I felt ready! I had seen all the race movies on YouTube and thoroughly studied the course to prepare myself for what I had in store, and the only uncertainty I had before the race was the wind and the weather-I knew we could expect anything! My only ambition for the race was to make it to the mountain checkpoint T2A before the race time passed 11 hours. This meant I had to complete 3,4km swim, 200km bike and the first 18km of the run in less than 11 hours, which would reward me with a journey over the mountain Beinn Eighe (if the weather permitted it) and a blue finisher t-shirt. If I didn’t make the cut-off there would be a run through the valley along the mountain and a white finisher t-shirt, less vertical gain but still a very tough option. I knew I had to give it my best and time could be tight, especially given the unpredictable weather and the strong winds we could face on the bike, making a tough course even tougher.

Per-Håkon and I before race brief

We flew to Edinburgh on Thursday, 2 days before the race, and drove the long way up to the cabin we had rented in Diabaig (20 minutes from the race HQ in Torridon). Each athlete had to have a supporter during the race, so I travelled with longtime friend Per-Håkon, who quickly got used to driving on the “wrong side of the road”. As a supporter his main tasks was to help me in the transitions between swim/bike and bike/run, provide me with support/nutrition during the entire race and run with me from the T2A checkpoint. The drive from Edinburgh went pretty much as planned, a bit tense on the final stretch as it was dark and there were alot of deer along the roads, but we finally arrived in Diabaig half past midnight and were greeted by our host, Christine. She had rented out each of her 3 cabins to Celtman participants, the others being from Turkey and Switzerland. Got settled into our cabin for a good night’s sleep. The following day went mainly to the normal race prep: registration, bike assembly, pre-race briefing, packing all equipment/nutrition, etc etc. In between everything we managed to have some time to explore the area, it was truly a beautiful part of the highlands, with the green mountains, lochs and the raw nature, there was alot to see and experience! The race brief didn’t reveal any big surprises, water temperature was as cold as expected (11 degrees) and the forecast said rain and 12-15 degrees. My main concern before the race was the wind conditions, they can be quite horrendous, but luckily it didn’t seem to be too bad for the race. The evening went to a nice and relaxed dinner at the Gille Brighde restaurant in Diabaig (thanks for the lovely food and hospitality!) before trying to get some sleep.

Just down the street from where we stayed in Diabaig

I slept maybe a couple of winks, slightly more than I usually do before these races 😉 But it didn’t matter, I was more than ready to start now! A quick breakfast before we took on the 40 minute drive to Sheidaig in the dark. I was quite nervous at this time, I knew I had a very long day ahead of me and a very cold swim to start it off! We got to Sheildaig early, went to pickup the GPS tracker and the timing chip and started to setup all my bike gear in the transition zone. It was a bit cool in the morning, about 10 degrees or so, but very little wind and calm sea. Due to the expected rain I decided to have some extra clothing to change into before starting on the bike leg. After T1 was ready I changed into my wetsuit and walked with Per-Håkon to the end of the village where the bus was going to take us out to the swim start. We chatted for a few minutes before it was time to go, so we said our temporary goodbyes and I boarded the bus with all the other athletes, ready for a long day.

The buses drove off to applause from all the supporters cheering us on. It was a very special atmosphere aboard, we were all nervous and excited about what we had ahead of us. Our bus ride got a little bit more tense than expected, our driver missed a gear and we got temporarily stuck in a steep uphill on the gravel roads! Luckily she kept her head cool and got us over the hill and towards the swim start. Walking off the bus after 20 minutes was simply magical, there were torches everywhere, the tribal band Clann an Drumma gave us proper Scottish atmosphere with drums and bagpipes, there was a beatiful sunrise about to happen, it was such a special moment! I chatted a bit with Andre when we got there, another Norwegian I had met previously, who was there for the 2nd time. After a few more songs from the band we lined up in front of the burning Celtman logo and took the class of 2018 group photo!

Finally it was time to get into the water, and from experience I knew I had to force myself into it early to have sufficient time to adapt. Alot of people were standing at the shore, hesitating, but I just walked past them and gradually got in. It was cold, indeed, but it wasn’t too bad once I got used to it. In addition to a wetsuit I also chose to wear neoprene socks and a full balaclava, covering my neck and most of my face. I dipped my head in, got the usual brainfreeze, but quickly adapted to the temperature. I swam towards the kayaks forming the starting line, ready to get started on this long day.

The start signal went, and off we go! I got into a nice rythm early, somewhat hectic with alot of people around me but it wasn’t too bad. The first of the 2 islands we swam past went quite fast, happy about my start, and I hadn’t seen too many jellyfish yet (just a few here and there). Past the island, in a group of 3 others, a kayak just came up infront of us, we had swam far too much to the right and was way off-course! At the briefing we were told to sight towards a white house on shore after the first island, and I obviously found the wrong house! Redirected myself and soon found the correct route. After a while I swam into a huge field full of jellyfish, they were absolutely everywhere! I just focused on getting forward and tried not to mind them, but suddenly I got one of the jellyfish (yes, the kind that burns) slapped into my face! Luckily, I must have hit it on the top side, as I felt no burning afterwards. Most of the jellyfish were not the “burning kind”, but it was weird hitting several of them for every single swimstroke for a while. When we finally got closer to the 2nd island the jellyfish field passed and I could just concentrate on getting to shore. My arms were getting very heavy, even with good conditions I had a very tough swim. Past the island I could finally see the swim exit in Sheildaig. Tried to put in the last effort towards shore, I saw a large group of swimmers 20-30m ahead of me, so was happy to see I was far from alone in the water. Out of the water I was met with cheers, drums and bagpipes, very cool! I got out in about 1:05, performance-wise not great as we only swam 3,2km, but well within my personal “blue t-shirt schedule”. I was a bit cold, but not shivering. Quickly found Per-Håkon and found my bike, wetsuit off, on with wool socks, bike shoes, helmet, a short-sleeved jacket and gloves (was already wearing my trisuit and a thermal long-sleeved top on the swim), ran the long way out of transition and mounted my bike 4 minutes later, efficient!

Swim exit

It’s always an interesting experience to jump on the bike after a long and cold swim. I couldn’t feel my toes (had to wait 1-1,5 hours for that), my stomach was a bit quesy, my thighs were cold and not wanting to push hard, and my arms were hurting so much after the swim that I could only sustain shorter periods of time in my timetrial (TT)-bars. It was mainly going up the first kilometers, so this didn’t matter too much now. Even though my feeling was bad I was still passing quite alot of cyclists already from the start. Soon we passed Torridon and got onto the single track road and straight into a headwind, so I watched my powermeter and tried to stay as long as I could in the TT.bars. I had to frequently brake, as there was alot of supportcar traffic on these roads, but luckily I did not encounter any scary situations, the supporters were kind and made way for me almost all the way until Kinlochewe (40km into the bike leg), where we took off towards north and off the single-track road. Soon after I felt the first drops of rain in my face, just as expected, and it just increased more and more. And more, and it never stopped! The good thing was that we had tailwind going north, which made it a smooth ride. Luckily my stomach was starting to accept solid foods now (not only sportsdrink), and my arms were fine again, so I was feeling quite good now. Met Per-Håkon at 60km, switched bottles and off I was again. It was a bit hillier in the section we came to, but the landscape along the higland coasts were beautiful! I continued to pass cyclists continuously, and although I was very wet from the ongoing rain I was still quite warm. Closing in on the halfway point in the bike course I came to the first of 2 longer climbs. I felt quite sore at this point, I certainly didn’t enjoy going up, but I got plenty of extra motivation seeing I was closing in on the cyclists in front of me and used that to fuel my motivation. Cycled side by side and got to chat with a few of them, which was a pleasant break from what was going on. Over the top there was a welcomed downhill section which was over far too quickly. The 2nd climb went quite well, took it a little easier and focused on eating/drinking a little extra. Down the hill and further on I got to 120km mark and the intersection where we were to turn south on the main road. It was quite alot of cars in cue, but I cycled slowly past them and turned right (most of them were heading left anyway), and I was about to experience my first big “downer” of the day. At this point we had headwind, 11 degrees, still lots of rain, a lower back that was starting to ache, and very rugged asfalt which wasn’t helping me pickup speed on the bike. In addition there were short, “draggy” climbs pretty much the whole way and very few people to see. I just tried to focus on getting forward, and was happy to see I was catching up with some of the bikers in front of me despite going slow (guess I was happy to see I wasn’t the only one suffering at this point). After 30km of fighting my way through this extremely demanding part of the course, I finally met Per-Håkon again. I was really, REALLY cold, so I had to throw on an extra jacket at this point. Gearing was also getting quite challenging, even though I wasn’t too cold on my fingers my neoprene bike gloves had been soaking wet so long that my fingers had gotten numb (and I had electrical shifting on my bike!). I felt alot better after getting the extra jacket on, and short after I took off the main road to cycle the last 40km towards Kinlochewe and T2, with a lovely tailwind! It was still raining, but I felt good again now that I had gotten warmer and knew that I was getting closer to finishing the bike leg. And it also looked like I would have more time than expected on the run to make the blue t-shirt cutoff! I fought my way through the last hill about 10km from T2, and then it was only a downhill left! We had to take it quite easy here, as there was alot of gravel on the road after maintenance, but I didn’t encounter any problems on the way down. In Kinlochewe I turned left and could jump off my bike after 7 hours and 15 minutes on 200km. I was quite happy with that, especially given the fact that it was probably my coldest bikeride ever!

Per-Håkon was standing in T2 waiting for me with all my running gear. It had stopped raining a little before I got here, and even the sun had popped out. I saw that I had a little more than 2,5 hours to make it through the first 18km of the run to T2A checkpoint, so I didn’t rush T2 at all. Got all my cycling gear off, switched shoes and put my backpack on, after 4 minutes I had started the run after a short chat with Per-Håkon where the last thing I said is “we’re gonna make it”.Out of T2 my legs really had no interest in running, I could barely “run” at all. I stopped briefly to take a leak, and after this I managed to jog the first kilometers until we went off the main road and the climbing started. I started walking up

Lenge siden sist jeg har skrevet innpå her, men har skjedd litt siden sist. Jeg har vært litt “lat” på skrivingen, og derfor skriver jeg bare en kort oppsummering på hvordan konkurransene hittil iår har gått:

Enebakk Rundt – DNS, og eneste grunnen til det var været. Greit nok, jeg tåler regn, men når jeg våknet og lagde meg frokost så jeg at det var 2 grader og SLUDD ute, da bestemte jeg meg kjapt for at dette var uaktuelt og for risikabelt. Utrolig synd, hadde sett frem til dette som en god test av sykkelformen, men det var det eneste rette å gjøre.

Holmenkollstafetten – Endelig fikk jeg vært med igjen, forrige gang var i 2012. Jeg hadde blitt satt opp på etappe 7, klatreetappen til Besserud, så det var bare å passe på å ikke åpne for hardt (rakk å løpe gjennom på forhånd). Startet ganske hardt på flata før jeg roet litt ned og fant rytmen når det begynte å gå oppover. Føler jeg løp ganske fornuftig, selv om jeg ikke maktet en rå sluttspurt, men det var uansett gøy å være med og følte ikke jeg kunne gjort så mye annerledes. Måtte dessverre vente litt på han jeg skulle veksle med, siden han ikke var på plass til rett tid, men pytt, ikke så nøye. Gjør jo bare dette for moro skyld.

Glommaløpet – 10 miles (16,1km) fra Sarpsborg til Fredrikstad på Glommastien, hadde gledet meg til å endelig teste denne. Startet i et bra tempo, var nok i overkant optimistisk i nedoverbakkene i starten, så satte nok litt for høy fart her, noe jeg fikk svi for senere. Litt før halvveis begynte heten å bli ganske krevende, og jeg slet tungt i 28 grader og strålende sol. Her var det bare å bite tenna sammen, konsentrere seg om løpeteknikken og holde ut. Det var utrolig godt å bli kjølt ned av naboer/frivillige med hageslange underveis, det reddet meg! Siste 5km ble en kamp mot klokka, da så jeg at jeg hadde sjans på å fullføre på under 1:10 så det ble målet. Selv om beina nesten stoppet i hver kneik så var det bare å konsentrere seg om teknikken og jobbe seg mot mål. Endelig nærmet jeg meg Fredrikstad Festning i gamlebyen, og i det jeg rundet hjørnet kunne jeg endelig løpe over målstreken! Heiv nedpå litt drikke før jeg måtte legge meg i skyggen, hvor jeg ble liggende i hvertfall et kvarter før jeg orket å reise meg opp. Var helt ferdig, å konkurrere i den varmen var svært krevende! Jeg kom inn på 1:09:16 og ble nr 37 av 473, fornøyd med det. Dårlig disponert, men likevel fornøyd med tanke på hvor varmt det var.

Noen tanker før Celtman

Nå for tiden er det siste innspurt mot Celtman Extreme Scottish Triathlon, kun 5 små dager igjen og 3 dager til jeg sitter på flyet til Edinburgh før vi kjører videre mot det svært øde området Torridon. Jeg føler meg godt forberedt, har fått trent jevnt og trutt over lang tid og har litt erfaring med hva jeg går til, men er også veldig spent. Jeg vet det blir en lang dag, at været kan bli hva som helst, og at jeg kommer til å gå gjennom hele følelsesregisteret i løpet av en dag som fort varer i 14-18 timer. Dette er noe av det jeg kan forvente:

3,4km svøm i en kald loch full av maneter
200km sykkel med mye vind (siste 30-40km nesten alltid med motvind)
42km løp i krevende terreng
Potensielt rufsete vær
Den skotske “knotten” (Highland Midges) som er beryktet for å angripe i flokk og bite alle og enhver

Med andre ord, det blir en del interessante “utfordringer” jeg vil møte på 😉 Men jeg kan bare konsentrere meg om det jeg faktisk kan gjøre noe med, og det er å passe på å få nok hvile frem til konkurransen, at jeg får med meg alt av utstyr og nok varmt tøy, og sørge for å ikke gjøre noe dumt før raceday, som å bli syk/skadet. Dette er årets store mål, og det er kun ett mål jeg har for konkurransen: det er å rekke cut-off inn til fjellet ved T2A innen 11 timer etter start. Det vil si at svømmingen, syklingen og første 18km av løpingen må være unnagjort innen denne tiden for å kunne få lov til å ruta over fjellet Beinn Eighe (så fremt den ikke stenges grunnet dårlig vær, det skjedde nemlig ifjor). Rekker jeg cutoff punktet får jeg blå finisher-trøye, og kommer jeg for sent blir det en lavere rute gjennom dalen langs fjellet og en hvit finisher-trøye. Under normale forhold skal det gå greit å rekke cutoff tiden, men mye kan skje på en så lang dag, samt det svært uforutsigbare været gjør at det ikke finnes noe som heter “normale forhold” der. Jeg har et tidsskjema i hodet mitt som ser sånn ut ved dårlig vær, holder jeg meg innenfor den vil jeg klare målet:

Svøm 3,4km: 1:15
Sykkel 200km: 7:30
T1+T2: 00:15
Løp 18km: 01:55
Totalt: 10:55:00

Håper selvsagt jeg klarer dette med grei margin, men jeg har også en mer ambisiøs plan som jeg håper å klare om forholdene blir greie og jeg har en god dag. Jeg føler meg ganske godt forberedt til konkurransen. Jeg har tatt steg på svømmingen i vinter, og stiller absolutt sterkere her enn jeg gjorde ifjor. Har ikke svømt nok i kaldt vann, men jeg vet at jeg må bare gi kroppen nok tilvenningstid før start så skal det gå greit (var en av de første i vannet under thorxtri ifjor, frøs minimalt tross nesten 2 timer i 11 grader). Manetene derimot blir en helt ny opplevelse, blir meget interessant 😉 Jeg har fått syklet endel i det siste, både tøffere økter samt langturer, og har endelig funnet et sete og en posisjon på temposykkelen jeg er komfortabel med og ikke gir meg problemer med korsryggen etter 1,5 time. Jeg må være flink til å bytte posisjon ofte, men det er kritisk at jeg klarer å være så aerodynamisk som mulig mot slutten av syklingen når jeg skal kjempe i motvinden. Alt i alt føler jeg sykkelformen er grei, har fått gode svar på treningsøktene mine og vet at jeg vanligvis plasserer meg innenfor den raskeste 1/3-delen av feltet når det kommer til sykkeltid under et triatlon. Selv om jeg anser meg som en ok syklist så vet jeg at jeg er enda bedre på løp, og det kan bli kritisk å hente tid her for å rekke cut-off tiden på 11 timer. Har ikke løpt altfor mye i terreng iår, men de siste turene i skogen har gitt gode svar.

Hva som skjer fra sjekkpunktet og inn til mål har jeg ikke ofret en tanke foreløpig, først må jeg bare komme meg dit i tide. Men kartet er studert, så jeg vet hvor jeg skal og hvordan løypeprofilen er. Her vil jeg også få selskap av Per-Håkon, barndomskamerat og supporter, da det er pålagt med følge av support fra sjekkpunktet av sikkerhetsmessige grunner. Jeg ser frem til å få selskap på den delen, da vil jeg ha tilbragt mesteparten av dagen alene og jeg håper vi kan nyte en flott utsikt fra toppen av Beinn Eighe før nedstigningen og siste stykket mot mål. Per-Håkon har den svært viktige jobben som support, hvor han skal hjelpe meg å få skiftet fra svøm til sykkel, kjøre følgebil og passe på å gi meg nye vannflasker/mat med jevne mellomrom, løpe sammen med meg fra T2A, og all annen logistikk under hele dagen. Jeg er iallfall trygg på at det kommer til å fungere veldig bra, jeg vet at det er en meget krevende jobb, så jeg er evig takknemlig for at du stiller opp 🙂 Dette blir en kul opplevelse!

Jobben er gjort, det er bare å få unna pakkingen, hvile litt ekstra og ta noen korte økter for å holde kroppen igang. Torsdag reiser vi til Edinburgh og kjører de ca 5 timene mot Torridon, og der blir vi til etter finisher-seremonien på søndag, så reiser vi tilbake til Edinburgh hvor vi skal drikke whiskey, øl og bare være turister. Tror det blir en episk første tur til Skottland, gleder meg 🙂