Da var et av årets store eventyr over, og Swissman Xtreme Triathlon kan jeg innlede med å si en ting om: det levde opp til navnet sitt! Men først litt om dagene i forkant, da jeg reiste nedover i følge med samboeren min Silje og foreldrene hennes, Hilde og Rune. Vi skulle ta dette som en ferie i tillegg til selve konkurransen på lørdag, og vi har gledet oss lenge til å oppleve Sveits, et land vi hadde sett lite/ingenting av fra før.

Nydelige Ascona, fra hotellet vårt. Lago Maggiore i bakgrunn

Tok flyet ned til Zurich onsdag før konkurransen, turen gikk veldig greit og vi kom oss på plass i leiebilen og satte snuten mot Ascona i sør-Sveits. Det var ganske imponerende natur å se under bilturen, selv for oss som er fra Norge, med innsjøer, dype daler og massive fjell dekket av snø. Turen ned gikk veldig fint, kom oss frem til Hotel Ascona som var virkelig flott. Lå litt i høyden over sentrumskjernen i Ascona, med store, flotte rom, utrolig fin utsikt fra balkongen over Lake Maggiore og basseng til å kjøle seg ned. Selv om vi var fremme i 18-tida så var likevel temperaturen 27 grader, så var godt å kjøle seg ned i bassenget før vi gikk til sentrum og spiste middag. Torsdagen gikk til å skru sammen og teste at sykkelen hadde overlevd flyturen, så det ble en liten tur på 20km til nabobyen hvor jeg gjorde meg kjent med starten av traseen også. Senere på dagen dro vi mot Lugano og over til Italia, hvor vi stoppet ved Porlezza, som var en koselig liten landsby ved foten av Lake Lugano. Etter vi kom tilbake testet jeg våtdrakta en kort tur i Lago Maggiore før middag og så ruslet vi langs kaia ved Piazza Ascona, der Ascona Jazz Festival hadde begynt for fullt, så det var mye folk og konserter rundt omkring.

Livlig langs Piazza Ascona

Fredag begynte alvoret smått å bre seg, nå var det under et døgn til start. Fikk slappet en del av ved bassenget idag også, men måtte gjøre siste finpuss på utstyr, pakke bekledning sånn at det var lett å finne for support, handle inn det jeg trengte av mat, etc etc. Fikk heldigvis gjort det aller meste tidlig på dagen så kunne dra på race brief og check-in med lett senkede skuldre. Fikk hentet ut det jeg trengte på check-in, signerte deltaker-plakaten og satte oss til rette oppi salen for å få med oss den obligatoriske briefen. Det meste av det som ble sagt var heldigvis kjent fra reglement/roadbook, og oppdateringen på været var litt som forventet, greie temperaturer men måtte regne med tordenbyger og en del regn underveis. Etter brief og prat med en del av de andre deltakerne/crew så var det tilbake på hotellet, slappe av videre før jeg måtte pakke ferdig og legge meg.

Etter å ha signert “veggen” på innsjekkingen

Raceday

Fikk faktisk roet såpass ned at jeg fikk 2-2,5 time søvn, noe jeg er veldig fornøyd med. Sov ikke et sekund før Oppland xtreme Triathlon ifjor, så var godt å våkne til alarmen kl 02:10 og faktisk kjenne at jeg hadde sovet. Nå var jeg veldig klar, kroppen hadde føltes fin ut de siste dagene og jeg hadde både spist og sovet godt opp mot konkurransen. Frokost ble inntatt, T1 ble rigget ferdig, også var det bare å rusle bort til ferja og gjøre klar for svøm. I horisonten over Maggiore kunne vi se det lynte ganske hyppig, noe som ikke så altfor lovende ut. Men etter en stund var det på tide å komme seg på båten, så da sa jeg ha det til Silje og gikk ombord og satte meg ned. Det tok ikke lang tid før vi fikk beskjed om at starten skulle utsettes i 15-30min i håp om at tordenbygene skulle gi seg/skifte retning. Jeg gikk ut på dekk for å følge med, og det var ikke så altfor oppløftende, det blitzet hyppig i det fjerne. Til slutt kom endelig bekreftelsen: svømmingen var avlyst, tordenbygene hadde blitt verre og var på vei mot oss. Det var veldig synd, hadde gledet meg til den magiske ferjeturen ut til Brissago Islands, selv om vi fikk erfart litt av den nervøse stemningen ombord. Men la det være klokkeklart: å avlyse svømmingen var det eneste riktige å gjøre! Det lynet og tordnet i ett sett, og å gjennomføre svømming i slike forhold ville vært uforsvarlig.

Rett før jeg gikk på ferja, hvor vi ble sittende i 45min før svømmingen dessverre ble avlyst.

Ny plan ble å trekke tilbake til T1, ta av seg våtdrakt og gjøre seg klar til en 4km jogg med start kl 05:45. Da ville vi nogenlunde være på skjema når det gjelder tid. Så det var bare å vente på at supporten min skulle komme på plass med joggeskoene mine, men plutselig åpner himmelen seg og det regner noe voldsomt! Alle søker ly under det lille taket som var ved T1, og prøver å holde seg tørre frem til start. 13 minutter før start får jeg joggeskoene mine på og føler meg klar til å sette igang. Det verste regnværet hadde omsider gitt seg, men det hadde absolutt ikke sluttet å regne. Fikk stilt oss opp til start, og nøyaktig 05:45 ringte kubjellene og tidenes første “Swissman Xtreme Duathlon” kunne begynne! Jeg startet i ganske bra tempo og forsøkte bare å holde et jevnt steg og løpe fornuftig hele veien. Jeg fikk opp pulsen og varmen, noe som var godt da man ble raskt våt pga regnet og de svært våte grusstiene vi løp på. Kom meg vel inn i T1 etter løpet, fikk skiftet kjapt fra joggesko til sykkelsko og fikk på meg sykkelhjelm og trillet ut. Merkelig nok hadde kjedet på sykkelen min hoppet av, slik var den ikke når jeg racket sykkelen tidligere. Men tok meg uansett ikke mange sekundene før jeg var godt igang med syklingen.

Supporten/heiagjengen min i hyggelig passiar med andre norske supportere. Fine supporttrøyer 😉

Fant fort rytmen ut av Ascona og inn mot Locarno, det var flatt og fint med noen 90-graders svinger som ble litt nervøse da søkkvåte bremser+karbonhjul ikke er en drømmekombinasjon. Men ligger i tempostilling og kjører mitt eget løp, tar det pent i de mindre bakkene og gønner på nedover, kun rullende bakker foreløpig, så måtte bare nyte det mens vi kunne. Det regnet kontinuerlig de første 2-3 milene til Bellinzona, men til tross for at vi møtte på motvind da vi svingte av nordover mot Airolo så var det ikke så altfor kaldt, så jeg hadde det ganske komfortabelt i singlet og shorts. Til og med en gæern sveitser som fløy forbi meg på dette partiet med singlet og speedo med teksten “Tequila sunrise” på rumpa, legendarisk mann! Jeg holdt aeroposisjonen min og kom meg etterhvert med en gruppe på 5-6 andre syklister, som jeg la meg 10 meter bak. Nå begynte det å stige mer og mer, og jeg gledet meg til å treffe supporten min for første gang ved Bodio (48km). Det var god motivasjon å treffe på de, ble overrasket over at de hadde kjøpt inn t-skjorter med norsk flagg og “Support Robin” på, stas! Fikk en ny flaske her og fortsatte på veien videre oppover mot Airolo, hvor vi etterhvert skulle svinge av mot gamleveien til Tremola og Gotthardpass. Jeg kjente at jeg manglet trøkk i beina opp stigningene, men håpet det skulle løsne litt etterhvert, så fikk bare ta det i eget tempo. Etterhvert begynte brosteinspartiene, jeg visste det ville komme noen kortere partier før vi skulle avslutte med kontinuerlig brostein de siste 5-6km til toppen av Gotthardpass. Det ristet en god del, og det gikk absolutt ikke fort, men var heldigvis litt bedre enn jeg fryktet på forhånd. Kom meg over det ene brosteinspartiet etter det andre, og plutselig rundet jeg en sving og da var jeg ved Moto Bartola (85km), mitt andre planlagte supportstopp. Fikk byttet en flaske og fikk på meg armvarmere, før jeg fortsatte videre mot toppen av Gotthard. Nå visste jeg at det bare var et tidsspørsmål før det 5-6km lange brosteinshelvete startet for fullt…

Stopper for litt påfyll før brosteinspartiet på Tremola

Joda, som forventet dukket den raskt opp, og jeg måtte virkelig jobbe for å komme meg opp her. Den kontinuerlige ristingen var faktisk ikke så plagsom, men jeg brukte mye krefter bare på å holde beina igang, så det var et svært krevende parti. Flere som passerte meg underveis her, men jeg hadde mer enn nok med å komme meg oppover så det var ikke noe jeg brydde meg veldig om. Litt etter litt kom jeg meg stadig oppover, ene serpentinersvingen etter den andre, og omsider over toppen og møtte på supporten min igjen, ferdig med Gotthardpasset (2091moh)! Fikk byttet flasker, fylt på med mat og fått på varm jakke og lange hansker før nedkjøringen til Hospental. Det regnet fremdeles og var ganske vått, men heldigvis var det ikke spesielt teknisk ned fra Gotthardpasset så det gikk fort og greit ned til Hospental. Derfra var det en liten flate på 5km hvor jeg bare la meg i bøylene og tråkket jevnt før jeg kom til Realp, der jeg skulle møte supporten igjen samt starte på klatringen til Furkapass. Her kjente jeg at krampen tok skikkelig tak, både i forside på begge lår samt bakside høyre lår, dårlig start før den bratteste stigningen. Men det var tørt på bakken og ok temp heldigvis. Møtte support igjen, justerte litt på antrekk og tok litt ekstra Snickers før jeg startet oppover dagens 2. pass.

Klarer å tvinge frem et smil opp Furka, tross kramper/smerter

Så det er sagt med en gang: Furkapasset var vondt fra første tråkk. Helt jævelig, faktisk. Beina ville ikke rundt, så det gikk i krabbegir oppover. Det var en jevn, ubehagelig bratt stigning, og absolutt ingen steder å hvile seg. Det hjalp heller ikke å se ene etter den andre som syklet forbi mens jeg hadde fått “hammeren”, skikkelig. Jeg strevde hele veien, men fokuserte kun på å holde beina igang og telte ned 100metere som delmål underveis, og det var en enorm lettelse å treffe supporten min på toppen etter 1 time 20min slit opp Furkapasset (2436moh). Jeg bare stoppet sykkelen foran de og klarte bare å blåse ut “åfyttihelvete”! Jeg måtte grave dypt for å i det hele tatt komme meg opp, og var megalettet nå. Tok meg god tid her og fikk på skotrekk, knevarmere og litt annet før utforkjøringen, samt litt sårt tiltrengt oppmuntring fra support, noe som hjalp veldig. Fikk høre i etterkant at det var mange som slet minst like mye som meg her, så det var en god “trøst” i etterkant. Suste ned mot Gletsch, og selv om det var ganske teknisk med flere serpentinersvinger, så kjørte jeg ganske fort og veldig jevnt nedover uten for mye bremsing. Jeg har alltid fryktet utforkjøringer, men dette var et stort steg i riktig retning! Turen ned til Gletsch gikk fort og greit, og brått var jeg igang med siste stigningen mot Grimselpass (2164moh). Det gikk ikke spesielt fort her heller, det var fortsatt vondt, men visste heldigvis at det var en kortere stigning enn Furka. Mye folk og sprøe biler med masse rare effekter å se på veien oppover, noe som var ganske underholdende i seg selv. Stoppet for å lette på trykket underveis, og når jeg startet igjen ble jeg tatt igjen av en sveitser som jeg faktisk klarte å få heng på! Fikk en skikkelig opptur av dette, fikk økt farten litt og bare hang meg på oppover, og plutselig var jeg ferdig med siste pass! Det var enda kortere enn jeg hadde trodd på forhånd, så det var godt å møte support og bare fylle på med mat og drikke. Nå skulle jeg nedover de neste 25km.

Endelig oppe på Furkapass, blikket sier vel alt om følelsen!

Fikk satt på lysene på sykkelen og startet på veien ned, og holdt ganske bra tempo hele veien, selv om det var noen uoversiktlige steder/tuneller jeg roet ned litt i. Kom meg fint gjennom alle serpentinersvingene og veiene var stort sett tørre, brede og fine, så dette gav veldig god selvtillit i forhold til fremtidige utforkjøringer, jeg har ALDRI kjørt bedre nedover enn jeg gjorde nå! Tok igjen flere på veien ned, og vel nede i Innertkirchen tok jeg et siste stopp med support og kastet de varme hanskene mine. Syklet videre mot dagens siste lille stigning på ca 150 høydemeter, det gikk fort og greit over, nå var det 15km flatt fra Meiringen til Brienz og T2. Fikk etterhvert en del motvind på dette stykket, men spiste meg veldig innpå 2 stykker foran meg da jeg lå i dyp aeroposisjon hele veien. Tok igjen han første og la meg 10 meter bak han foran og holdt meg der, var like før T2 nå. I det jeg ser opp fra aeroposisjonen ser jeg skyene i horisonten er kølsvarte, så var bare å forberede seg på regnvær, igjen.

Ankom T2 i Brienz ved godt mot, hadde syklet i 8 timer 4 minutter og er fornøyd med det etter 180km og 3554 høydemeter. I det jeg møter supporten min og skal skifte åpner himmelen alle sluser. Det begynner å hølje ned, og jeg som hadde gledet meg til tørre sokker, sko og trøye kunne bare glemme det, det ble vått igjen på få sekunder! Fikk på meg joggesko, nye sokker, kompresjonsstrømper, visir og Nathan Trailmix drikkebelte og kom meg avgårde på løpingen, og får raskt følge med 2 andre, blant annet Henrik fra Danmark. Jeg småjogger/går litt om hverandre opp til Giessbach fossen, da det er en seig klatring som starter løpingen. Prater litt med Henrik mens vi småjogger, hjelper å få tankene vekk fra høljregnet. Etter 3km jogger vi under Giessbach fossen, det var utrolig kult! Hadde gledet meg til dette helt siden start, rå følelse å være under fossen! Etter dette klarer jeg å få opp farten litt og Henrik ønsker meg god tur videre. Fant veldig god flyt og løp ganske fort både på flatene og nedover, og kom det en bakke så satt jeg meg små delmål som “jogg til 2. lyktestolpe så kan du gå til toppen” o.l. Det funka veldig bra, og jeg tok igjen flere langs Brienzsjøen. Heldigvis sluttet det å regne etter ca 45min løping, men forble gjennomvåt resten av løpingen (dog uten å bli kald). Fikk flere heiarop når jeg passerte de ulike supportstoppene, der andres supportere holdt til, men jeg visste supporten min ventet som avtalt ved 17,5km, Wilderswil.

Godt med litt Cola på supportstopp 🙂

Gjennom små landsbyer og forbi en country-festival så nærmet jeg meg supportstoppen, og til tross for en liten feilløping så hadde jeg tatt igjen 8-9 stykker og ikke blitt tatt igjen av noen hittil! Kom meg til supportstoppen, og der ventet cola, potetgull og litt påfyll av flaskene jeg hadde med meg. Colaen smakte fortreffelig, hadde gledet meg lenge til den. Fortsatte videre på løpingen, men kjente etterhvert at magen begynte å bli litt vond. Måtte ta meg korte gåpauser, men tvang megselv til å komme igang med løping så fort som mulig, ville komme meg fortest mulig fremover og beina orket fremdeles å løpe så det var ingen unnskyldning til å holde igjen. Satte meg kontinuerlig nye, korte delmål og fortsatte å jogge opp deler av alle motbakker jeg møtte på. Passerte enda et par stykker før jeg møtte supporten min ved 24km, siste stopp før Grindelwald. Her fikk jeg vite at jeg var nr 50, noe som var ganske kult å få beskjed om. Fortsatte videre, gjennom smågater med masse hus, bondegårder, og dype daler mot Grindelwald, mesteparten av veien gikk på grus så det var ganske digg. Fikk se de massive fjellene som omringet dalen jeg var i, det var et imponerende syn! Fortsatte langs små bekker og videre langs grusveien, og plutselig så jeg en del supportere og crew og innså at jeg hadde kommet frem til Grindelwald, obligatorisk sjekkpunkt før jeg skal oppover de siste 9km! Visste på forhånd at det var en del stigning før Grindelwald, men det hadde faktisk ikke føltes sånn, så ble positivt overrasket over at de første 33km hadde føltes lettere ut enn forventet. Nå var det bare å starte på siste etappe, 9km og 1100 høydemeter fra Grindelwald til målgang på Kleine Scheidegg (2061moh).

Fant Silje ved sjekkpunktet og hun stod der klar med sekkene våres, som allerede hadde blitt kontrollert. Tok på meg sekken og vi satte igang på klatringen oppover. Det startet veldig bratt, såpass bratt at jeg slet med å bare komme meg opp enkelte av kneikene. Jeg visste det var brattest første del av klatringen til sjekkpunkt 2 ved Alpiglen. Silje og jeg hadde blitt enige om å ta det som en tur, og prøve å nyte gåturen opp med visshet om at vi kom til å fullføre i grei tid før det ble mørkt. Jeg slet videre opp de bratteste partiene, men vi holdt det igang og tok noen pauser med litt cola underveis. Etterhvert våknet beina mine litt til live igjen i de mindre bratte områdene. Det gikk faktisk ganske greit når vi nærmet oss sjekkpunkt 2 ved Alpiglen, der stoppet vi og tok oss litt ekstra å drikke, samt så på alle kuene som gikk rundt og beitet. Var så utrolig fint rundt oss, massive fjell og grønne enger, rett og slett et fantastisk skue. Vi fortsatte videre oppover, og nå begynte supporten min å få det tyngre enn meg. Men vi tok oss små pauser og ruslet videre mot mål, og endelig kunne vi se målgangen på Kleine Scheidegg i horisonten! Vi småjogget på siste flate før Swissman-flaggene, og nøyaktig kl 20:00 etter 14 timer og 15 minutter gikk vi hånd i hånd over målstreken sammen til lyden av jubel og kubjeller! Jeg brølte av lykke mens Silje måtte legge seg ned og hvile ut, følelsen min var helt euforisk! Fikk en god bamseklem av SUIXTRI-sjefen Beat Stadelman før jeg måtte se til Silje som begynte smått å komme seg igjen. Vi fikk i oss litt varmt å drikke og skiftet til tørt tøy, så var det bare å sette seg på toget ned til hotellet vårt i Grindelwald for litt mat, dusj og søvn, endelig tid til å slappe av etter en lang og tøff dag med mange store opplevelser!.
Det viste seg i etterkant at jeg kom på 49. plass av 209 som fullførte (238 stilte til start), så selv om det ikke var et mål i seg selv så er jeg naturligvis strålende fornøyd med å havne innenfor topp 50, selv om vi gav fullstendig blaffen i tid/plassering fra Grindelwald og inn.

Lettelse etter målgang!

Gikk siste stykket til mål hånd i hånd, fantastisk å få gjort dette sammen med Silje som støtter meg i alt jeg gjør!

Dagen etter var det t-skjorte seremoni på Kleine Scheidegg, gledet meg veldig til å få på meg finishertrøya! Kom oss opp og fikk posen som inneholdt en fin rød og hvit finisher-trøye og en rosa supporttrøye til Silje. Vi tok litt bilder av alt som foregikk og fikk pratet med flere av de andre vi hadde blitt kjent med. Det var et lite orkester som spilte alpehorn på toppen der, noe jeg aldri hadde hørt live før, så det var gøy å få med seg. Fikk også tatt bilder sammen med noen av alpehornspillerne. Deretter var det heder og ære til de 3 første kvinner og menn som kom i mål, hvor begge vinnere var norske (Lise Borgen og Allan Hovda). Deretter ble det tatt felles finisherbilde, bilde med alle finisher+supportere, og til slutt et rent supportbilde. Så var hele eventyret over, det som jeg har jobbet hardt mot siden jeg fikk plass i november ifjor og som ble en utrolig opplevelse! Etter seremoniet så vi litt rundt omkring på Kleine Scheidegg mens vi ventet på toget ned til Grindelwald, hvor veien videre gikk til Zurich der vi fikk 1,5 døgn før hjemreise.

Foran alpehornene

Finisher+supporter

I hyggelig passiar med orkesteret

Oppsummert om egen dag, så må jeg si at jeg alt i alt hadde en god dag. Jeg følte meg i fin form i forkant og følte meg godt nok uthvilt. Synd at svømmingen ble erstattet med løp, hadde gledet meg veldig til båtturen til Brissago og hele opplevelsen rundt svømmingen, og ikke minst den behagelige temperaturen på 20 grader i Lake Maggiore. Men det var helt riktig avgjørelse, og vi rakk uansett å bli like våte i løpet av løpingen først grunnet regnværet. Sykkel startet bra på flatene, men jeg slet i stigningene allerede fra start. Brosteinen opp til Gotthardpass var krevende, det kjente jeg veldig godt når jeg kom på toppen. På flatene mellom Hospental og Realp, før stigningen til Furkapass, hadde jeg fått kramper på forside av begge lår og bakside høyre lår, så det var en dårlig start. Den stigningen var grusomt tøff, jeg slet med å komme meg opp men jeg klarte det uten stopp heldigvis, i motsetning til mange andre jeg hørte om. Grimselpass var tung den også, men var kortere enn jeg hadde sett for meg og i tillegg klarte jeg å hente frem litt ekstra krefter i siste halvdel av stigningen. Men utforkjøringer, seriøst, jeg har aldri kjørt bedre! Tok ingen store sjanser og bremset ned litt ekstra til tider, men det gikk meget fort og jeg kjørte kontrollert, teknisk bra og helt uten frykt, tross en del serpentinersvinger og glatt veibane. Her har jeg gjort kjempefremskritt det siste året! Den forholdsvis flate delen til slutt klarte jeg å holde aeroposisjon og grei fart tross motvind og sårt sete. Løp er jeg megafornøyd med, gikk en del i starten når det gikk oppover men deretter løp jeg nesten hele veien, selv delvis opp stigningene. Jeg hadde utrolig gode bein på løpingen frem til Grindelwald, og deretter tok vi det litt roligere i stigningen opp til Kleine Scheidegg. Kroppen fungerte, det næringsmessige fungerte (litt magesmerter på løpingen bare, men de klarte jeg å overse uten store problemer), og, ikke minst, supporten min fungerte også veldig bra. Fikk klær, mat og drikke når jeg trengte det, og var alltid på avtalt sted til avtalt tid, så jeg var ikke en eneste gang under løpet sulten, tørst eller kald. Tusen takk for uvurderlig hjelp, Hilde, Silje og Rune! Dette var en helt rå opplevelse, og jeg er evig takknemlig for å ha fått sjansen, og at vi fikk opplevd dette sammen 🙂
Jeg så et utsagn på hjemmesiden til Swissman som oppsummerer godt for meg: “a marathon you do with your muscles, an ironman you do with your head. The Swissman you can only achieve with your heart”.

Vurderer du å kjøre Swissman? Da er det bare å søke, det er ikke noe å lure på engang! Ja, den er hard, vi snakker om en full-irondistanse med over 5400 høydemeter, så det er lurt å trene godt i forkant. Men det er så mye positivt at man glemmer “vondtene” titt og ofte underveis. Swissman er dessuten veldig bra arrangert, du får store naturopplevelser, en stor mestringsfølelse og det er et veldig godt samhold mellom crew, deltakere og supportere, alle heier på alle! Denne opplevelsen vil jeg leve lenge på!

Hele supportteamet mitt rett etter målgang, det ble en minneverdig tur!

Endelig oppe på Furkapass

Nr 214 klar!

Fant meg ny venninne i Scarlett etter finisher-seremonien. Og det var visst whiskey i tønna 😉

I motsetning til målgangen, så var vi faktisk ganske heldige med lite tåke på syklingen, slik at vi fikk sett alle fjellene rundt. Helt rått!
 

Jeg var med på Ecotrail 45km ifjor, som er det lengste løpet jeg noensinne hadde løpt. Jeg likte løypa og konseptet rundt Ecotrail veldig godt, dette var et av de morsomste løpene jeg har vært med på! Høsten kom, og etter å ha tenkt en stund så hadde plutselig samboeren min Silje meldt seg på! Hun hadde ikke deltatt på noe løp før, og nå hadde hun meldt seg på 18km Nordic Walk, så da bestemte jeg meg for å kline til og meldte meg på fulldistansen 80km! Nå var det ingen vei tilbake, bare å trene godt og glede seg.

Nr 162 klar til dyst!

Lørdagen kom, og jeg stod opp tidlig for å få i meg en god frokost og en kopp kaffe før jeg tok toget inn til Oslo S og gikk videre til startstreken ved Vaterlandsparken. Her hadde det fylt seg godt opp med mange andre “likesinnede”, og det var veldig avslappet stemning før start. Begynte å prate med en som het Lars, som også skulle debutere i 80km før start, så vi fikk pratet godt fra oss mens vi ventet på å starte. Mens vi stod der kom en journalist bort og pratet med meg, og det viste seg at han var fra Varingen, lokalavisa jeg er oppvokst med fra Nittedal! Moro og ganske tilfeldig!

Klar til start i Vaterlandsparken

Starten gikk, og jeg startet svært rolig, bare jogget pent og pyntelig mens jeg og Lars pratet om løst og fast. Starten var flat/gradvis oppover langs Akerselva, og jeg holdt meg godt innenfor sone 1 i puls lenge. Gikk i alle brattere partier, og ellers jogget rolig. Etter noen km kom vi til foten av Maridalsvannet, og nå skulle vi inn i skogen. Vi kom inn i et stiparti på østsiden av Maridalsvannet, og det var tidvis utrolig gøy! Flytstier i forholdsvis flatt terreng, men også noe utfordrende da det var en del glatte steiner/røtter, og selv om jeg løp med terrengskoene Altra Superior 2.0 så fikk jeg dessverre ikke så godt grep på de glatte partiene og skled flere ganger. Men det gikk veldig fint, tross noen “nesten-på-trynet” situasjoner. Jeg prøvde å holde et jevnt løpesteg og ikke ta i for hardt, visste jeg måtte være forsiktig med disponeringen, og sørget for å drikke og spise jevnlig. Begynte å prate med en som het Marco underveis, veldig hyggelig avkobling! Kom etterhvert ut av terrenget og på grusveier, nå var det matstopp på Hønefoten(15km) hvor jeg fylte på med litt sportsdrikke.

Bare smil ved Maridalsvannet. Photo: Sportograf.com

Nå skulle vi inn på mere tekniske stier og en del stigning mot Fagervann. Her gikk det mye oppover på steinete stier, så det var bare å begynne å gå når det ble bratt. Planen min før start var å gå i alle brattere områder, og dette var et av 3 områder jeg hadde merket meg spesielt. Oppover gikk det, med litt flatere partier innimellom, men gikk mesteparten av veien frem til vi vendte nesen nedover igjen med retning Sognsvann. Dette partiet var veldig kurant, først litt flere morsomme stier og så flatt/nedover på brede grusveier, gikk veldig lett men kjente samtidig at lårene begynte å bli litt stivere enn jeg hadde håpet på allerede etter 25km. Men det var bare å holde steget igang ned til Sognsvann, hadde følge med Marco og en kar fra Frankrike som fortalte en del om Ecotrail Paris, som han hadde løpt ifjor. Etter Sognsvann tok vi av mot høyre og retning Frognerseteren, nå begynte en ny stigning så jeg tok det ganske pent oppover. Møtte mange som var ute og gikk tur og fikk litt heiarop oppover, det hjelper alltid på motivasjonen. Her var det ikke så tekniske stier, men det gikk mye oppover og lårene begynte å merke at det var lenge siden jeg hadde løpt over 30km. Like før Frognerseteren kom jeg for første gang i kontakt med Mart fra Estland, som jeg slo av en liten prat med mens vi jobbet oss mot Frognerseteren. Det var godt å endelig være på Frognerseteren, nå var jeg ferdig med det “ukjente” og det gav meg trygghet at jeg kjente resten av veien som gjenstod mot mål. Videre gikk det nedover på grusveier mot Holmenkollen, 35km unnagjort og matstasjon. Jeg hadde før start håpet å være her før det var gått 4 timer, nå hadde det faktisk bare gått 3,5 time! Vekslet noen hyggelige ord med funksjonærene på matstasjonen mens jeg fylte på med vann og spiste litt frukt/potetgull. Hadde samlet seg mye folk ved Holmenkollen da starten på 45km var en halvtime unna.

Etter dette begynte jeg å gå videre oppover mot Tryvann og nå begynte jeg for første gang å kjenne at dette kom til å bli tungt. Prøvde å småjogge litt i noen av oppoverpartiene men gikk mesteparten av tiden. Mot toppen av Tryvann kom vi inn i et veldig gjørmete parti, her klarte jeg å gå på trynet! Landet med begge armene plantet godt nedi gjørma, men kom meg opp og fortsatte videre mot Tryvannstårnet. Jaja, gøy å bli litt møkkete. Nå skulle vi ned en lang utforløping ned langs Tryvann/Wyllerløypa, men lårene var så vonde så prøvde bare å løpe billigst mulig her. Fikk følge med 3 andre nedover, det hjalp å ta fokus litt vekk fra vonde lår og det faktum at jeg kun nærmet meg halvveis. Ned kom vi, og en liten tur i skogen gjorde at jeg mistet gruppa mi og fikk selskap av en ny gruppe, og blant de var Mart som jeg hadde pratet litt med tidligere! Vi jobbet oss gjennom Sørkedalen, og brått var det bare blitt oss 2 da en stakk ifra og de andre ikke holdt følge. Vi ble der og da enige om at vi skulle prøve å slå følge inn til mål, siden vi hittil hadde holdt samme tempo. Etter det som føltes som en halv evighet kom vi oss til Sørkedalen og 3. matstopp, nå var det bare å fylle opp med vann og mat før vi skulle oppover de neste 3km. Her ble det nesten kontinuerlig gåing i jevnt tempo, og flere 45km deltakere tok oss igjen. Selv om jeg hadde gledet meg til å komme til dette partiet hvor jeg kunne gå, så var det faktisk like vondt for beina å gå som å løpe. Mart og jeg pratet løst på veien opp, viste seg at dette var hans 4. ultraløp etter han debuterte i Telemarks Tøffaste ifjor, og ble skikkelig glad på mitt vegne da jeg sa til han at jeg allerede nå hadde satt ny pers i distanse løpt (hadde passert 52km på det tidspunktet). Greit å snakke om litt annet for å fokusere på annet enn vonde ben.

Jeg og estiske Mart slo følge i over halve løpet. Hyggelig bekjentskap 🙂 Photo: Sportograf.com

Til slutt nådde vi toppen og inngangen til mitt favoritt-parti fra ifjor, stiløpingen nedover mot Fossum. Her klarte jeg å holde beina greit igang stort sett hele veien, og det ble et morsomt parti iår også. Løp teknisk bra hele veien og fokuserte bare på neste delmål, som var matstasjonen ved Fossum, 18km fra mål. Opp, ned, over steiner/myrer/røtter, også kommer jeg meg til grusveien som leder ned mot Fossum. Her blir jeg først tatt igjen av lagkamerat fra Team Merida, Christoffer, og kort tid etter av en annen lagkamerat, Rune, så det var hyggelig å treffe på kjentfolk. Ønsket de bare god tur videre på sitt 45km løp. Ned på Fossum var det på nytt å fylle opp drikkesekken med vann sånn at jeg hadde inn til mål og slapp å stoppe på Vækerø, samt spise litt frukt/potetgull som avveksling i smak fra Sponser Powergums og annet søtt jeg hadde fått i meg. Jeg fikk med meg Mart så fortsatte vi først mot Bogstadvannet og så videre mot Lysakerelva, et parti jeg minnes som veldig tøff ifjor. Berg-og-dal bane løypeprofil og singletrack stier mesteparten av veien. Det begynner med litt romslig plass, samt at vi møter mange turgåere som heier oss videre på vår reise, men motbakkene er bratte og tunge, så vi møter flere som sliter her og som vi tar igjen. Etterhvert blir stiene veldig smale og ganske tekniske, med steiner og røtter som gjør det litt ekstra utfordrende for allerede godt slitne bein! Det var fryktelig vondt å ta seg frem nå, og hver eneste kneik ble et slit, men jeg fokuserte kun på neste delmål, som var å komme seg til Lysaker for de siste 9km på flat asfalt. Omsider kom jeg ut av skogen og på asfalten, siste innspurt! Alt gjorde vondt, men prøvde å tvinge frem et smil til funksjonærene på Lysaker men lyktes bare halvveis. Jeg satt meg delmål underveis, først Vækerø, så Skøyen, Bygdøy, Filipstad, noe som hjalp motivasjonen veldig, samt det faktum at vi tok igjen noen 80km løpere og desto flere 45km løpere som hadde passert oss tidligere! På Aker Brygge var det bare å prøve å holde ryggen til Mart frem til mål, han virket råsterk nå. Han fikk noen luker innimellom, og jeg gav nesten opp, men fikk hentet meg inn gang på gang. Endelig kunne vi se Operaen og målgangen! Vi gratulerte hverandre mens vi fortsatte side om side mot mål, rundet Operaen og fikk en rekke high-fives langs veien fra tilskuere og andre deltakere. Oppløpet før målstreken var helt magisk, kryssa målstreken og jublet som besatt! Fikk medaljen rundt halsen og på ny gratulerte Mart og jeg hverandre og takket for godt følge og pushing underveis, det var helt suverent å slå følge med han. Vi hentet finisher-genser og utvekslet kontaktinfo før jeg hentet bag’en min og fikk skiftet. Snakket med flere kjente etter målgang før jeg trasket mot toget hjem til Lillestrøm, det hadde begynt å regne så et varmt boblebad hjemme fristet mest! Da jeg kom hjem fikk jeg en ekstra hyggelig overraskelse i at samboeren min Silje hadde tatt 3.plass i 18km Nordic Walk! Utrolig gøy da det var hennes første lange løp noensinne.

Ecotrail 80km ble en stor opplevelse for meg. Det var mange store oppturer, noen nedturer, mye vondt men desto større gleder. Målgang etter min første 80km var en helt rå følelse, er så stolt av denne gjennomføringen og disponeringen av krefter, fra Lysaker og inn løp jeg faktisk fortere iår enn jeg gjorde på 45km ifjor! Et godt gjennomført arrangement, en flott og utfordrende løype og blide funksjonærer/tilskuere som heiet gjorde denne opplevelsen magisk. Ecotrail, jeg vet ikke om jeg løper 80km igjen, men jeg kommer definitivt tilbake 🙂 En av de beste opplevelsene av en konkurranse jeg har hatt iallfall, dette glemmer jeg aldri!

Når det gjelder egen disponering så må jeg si meg godt fornøyd. Unngikk hard åpning sånn at jeg hadde krefter igjen på slutten, tross at hodet prøvde å stoppe meg flere ganger. Digg å ta en knusende seier over hodet! Av utstyr ble Altra Superior 2.0 skoene vi fikk ved påmelding benyttet, og de var absolutt gode å løpe 80km med, selv om grepet ikke var like bra på glattere terrengpartier. Ernæringsmessig gikk det mest i vann, noe sportsdrikke, Sponser Powergums, litt godis, New Energy, bananer og potetgull, noe som fungerte helt topp og gav minimalt med ubehag i magen. Powergums var genialt, enkelt å få i seg, snill i smak og gikk aldri lei. Rett og slett en topp dag der alt fungerte. Nå er det bare å ta med seg denne gode opplevelsen videre mens jeg gjør unna siste del av treningsjobben frem mot Swissman Xtreme Triathlon om en måned!

Når et bilde sier mer enn 1000 ord, pur glede! Photo: Krusesfoto

Ny medalje og 80km finishertrøye!

Igår var det dags for konkurranse igjen, med nok en utgave av BDO-Mila Lillestrøm. Det skulle bli 3. deltakelse for min del, etter å ha vært med både i 2013 og 2015. Målet for konkurransen var å få en god treningsøkt med høy puls og komme inn under 40min for å sette ny “pers” for løpet. Ifjor kom jeg inn på 40:01 etter magen slo seg skikkelig vrang 2km fra mål og jeg måtte roe ned. BDO-Mila Lillestrøm er en forholdsvis flat løype som går hovedsakelig på grus unntatt de første 500m og siste 300m som går på friidrettsbanen, og det løpes 2 runder rundt turstiene langs LSK Hallen/Nedre Sørum Gård, et veldig fint turområde jeg løper ofte i. Selv om det er et ganske flatt løp så skal man 2 ganger over Oksefjellet, som er en ganske kort men seig bakke, spesielt når du allerede har høy puls fra før.

På løpsdagen jobbet jeg til 16, dro hjem, spiste også var det dags å ta turen bort til startområdet, som ble en rolig 2km jogg for å varme opp. Fikk heiet samboeren min Silje igang på mosjonsmila (10km uten tid), også var det bare å få gått på do siste gang før start og stille opp. Så flere av de største”kanonene” stilte seg lenger frem, Skilandslagets Maiken Caspersen Falla, Martin Johnsrud Sundby og Hans Christer Holund var med, det samme var OL aktuelle Sindre Buraas og flere Tjalve løpere, så det var gøy å se flere gode og profilerte utøvere til start. Jeg stilte opp sammen med flere andre fra Skjetten Svømming Triathlon og vi ønsket hverandre lykke til før startskuddet gikk. Jeg satte igang i et rimelig bra tempo, var ganske gira til start, og kom kjapt opp ved siden av kompis Shaher, som jeg har løpt mye sammen med. Rakk å ønske han god tur før vi fortsatte videre. Første km passert, så på klokka mi at det stor 3:28! Å fydda, det er jo ALTFOR hardt for meg! Roet naturligvis noe etter det og stabiliserte de neste km på litt under 3:50min/km. Men jeg merket at lårene mine var ganske tunge og manglet “futt”, var garantert ikke helt restituert etter uka før hvor jeg hadde et svært høyt treningsvolum, så kjente at dette kom til å bli tyngre enn vanlig. Men jeg klarte å holde et tålelig ok tempo frem til Oksefjellet. Opp her holdt jeg greit steg og fikk tatt igjen et par stykk, så det var naturligvis en god følelse, men beina var blytunge. Ved 4,5km passerte jeg Silje og heiet henne videre. Når jeg bikka 5km hadde jeg så vondt i lårene at jeg faktisk vurderte å bryte/roe ned, ikke nok med det fysiske men hodet hadde heller ikke lyst til å “gå i kjelleren”, men jeg fikk overbevist megselv om å fortsette å holde det jevnt igang, selv om det føltes ut som jeg fikk fryktelig dårlig trykk/respons på grusen. Jeg forsøkte meg på noen små fartsøkninger underveis på sisterunden, men beina ville overhodet ikke, og jeg innså at det kunne bli tøft å komme under 40 nå. Jeg klarte å karre meg frem til Oksefjellet, og nå var det ikke mye trykk igjen i beina så måtte bare prøve å holde et jevnt steg oppover, og på toppen var jeg så uggen at jeg var et nødskrik fra å spy. Men nå var det heldigvis flatt/nedover frem til mål, men det var ikke mye futt igjen i beina mine. Prøvde å lime meg på ryggen til en som passerte meg på veien nedover, men det holdt i kun 30meter før jeg måtte gi slipp. Omsider kunne jeg svinge av inn på friidretssbanen, kun 300m igjen til mål! Ved 100m før mål hørte jeg noen rope “kom igjen, like før mål nå!”, og det var selveste Martin Johnsrud Sundby! Han må ha tatt det som en rolig tur, men det gav meg en ekstra vitamininnsprøytning og jeg klarte akkurat å spurte over mål like før han 😉 Jeg var helt ferdig der jeg vraltet meg over målstreken, men jeg hadde både klart å komme inn på 39:38 og “spurtslått” Martin Johnsrud Sundby, så det gikk over all forventning! Så også på resultatlistene i etterkant av jeg ble nr 40 av nesten 600 totalt, så det gikk jo veldig bra kan jeg konkludere med! Til tross for at jeg ikke var spesielt godt uthvilt, hadde lår som tømmerstokker til start, åpnet altfor tøft og var mentalt ikke klar for å “gå i kjelleren”, så gikk det jo ganske bra! Jeg fikk en helt super treningsøkt og gøyal opplevelse, til tross for at jeg gjorde “alt” feil. Ekstra moro var det å heie Silje over målstreken, hun hadde vært mye syk i ukene i forveien og ikke fått trent noe særlig, så jeg er utrolig stolt av gjennomføringa hennes!

Jeg liker godt konseptet til BDO-Mila, de holder løp rundt omkring i landet, både micromila for de minste, minimila på 5km og mosjonsmila+utfordreren på 10km, så de har jo noe for alle, også er det ekstra gøy at profilerte utøvere fra bl.a. Skilandslaget stiller opp. I tillegg er det et gratis løp hvor du får en t-skjorte og en fin løpsopplevelse, helt supert av BDO å holde dette gratisarrangementet rundt omkring i landet. Jeg kommer ganske sikkert til å stille her igjen, forhåpentligvis med litt bedre bein og dagsform neste gang 😉 Nå er det straks 17.mai og en knapp uke til Ecotrail Oslo, så nå skal jeg kutte litt ned på volumet sånn at jeg har ekstra overskudd til jeg skal løpe 80km neste lørdag 🙂

Igår startet konkurransesesongen for min del med halvmaraton under Fredrikstadløpet. Kombinerte turen med en helg på hytta på Karlsøy på fredag kveld, og hadde en god og avslappende lørdag før jeg skulle i aksjon søndag ettermiddag. Var ganske spent på morgenen når jeg våkna og slet litt med å roe ned, det var lenge siden forrige konkurranse. Men jo nærmere starttidspunkt jeg kom, dess roligere ble jeg faktisk, og var ganske avslappet før start. Kom på plass ca en time før, så fikk plukket opp startnummer, varmet opp og slå av en prat med flere kjente. Værmessig virka det å være ganske greie løpeforhold, det hadde sluttet å regne og temperaturen var rundt 10 grader med lite vind, så valgte å løpe i shorts, kompresjonsstrømper, t-skjorte og armvarmere, og i tillegg skulle jeg teste Hoka Clifton 2 skoene mine i konkurranse for første gang.

Startpistolen gikk av, og jeg startet et stykke bak i feltet sånn at jeg kunne starte i eget tempo og finne rytmen. Plutselig ble jeg prikka på ryggen, og det var faktisk Pernille som jeg hadde blitt kjent med fra fjorårets Oppland Xtreme Triathlon, som gjenkjente meg raskt da jeg stilte til start i finisher t-skjorta fra samme konkurranse. Vi slo av en kort og hyggelig prat før vi ønsket hverandre god tur. Fant rytmen ganske greit og tok igjen en del i starten. Tok megselv i å være litt ivrig, så begynte heller å fokusere på å holde meg bak ryggen på de jeg tok igjen en stund før jeg passerte slik at jeg kunne roe ned litt. Det var en fin byrunde, noen korte stigninger, men stort sett flatt og fint, og ganske mye å se på underveis. Kom meg fint gjennom første av fire runder, men bestemte meg for å roe litt ned på andre, hadde åpnet ganske tøft og visste det var lenge igjen. Holdt meg for det meste alene på denne runden, fokuserte på å sakte men sikkert ta igjen neste foran, men i mitt eget tempo. Begynte etterhvert å bli litt tungt, og like før jeg startet på runde tre begynte jeg å få det tyngre. Roet ned før drikkestasjonen for å få i meg litt ekstra drikke, og ikke lenge etterpå hørte jeg noen som pustet og peset rett bak meg, var inne i en litt tyngre periode nå mens jeg løp langs kaia, men fokuserte på teknikken og forberedte meg på å lime meg til ryggen til de som prøvde å passere meg. Men så tok vi til venstre og opp en liten kneik, og da fikk jeg luke til de bak meg, i tillegg til at jeg så en liten gruppe i horisonten jeg kunne jobbe mot å ta igjen. I løpet av de 10 sekundene den lille bakken varte snudde alt, nå følte jeg meg råsterk! Spiste meg sakte men sikkert inn på gruppa foran, og 400m før rundepassering tok jeg de igjen og stakk ifra rett før vi startet på fjerde og siste runde. Her bestemte jeg meg for å forsøke å øke tempoet noe frem til siste 1,5-2km, da skulle jeg gi jernet inn! Det startet veldig bra, ble litt tyngre etterhvert men klarte å holde farten oppe. Fra 19,5km bare pøste jeg på med alt jeg hadde, og til slutt kunne jeg fly over målstreken på 1:28:07! Mottok medaljen min og måtte hente inn pusten litt ekstra, men følte meg veldig pigg etter målgang. Løpet hadde jeg disponert meget bra, burde nok ha startet noe roligere på førsterunden, men det var mitt første halvmaraton og da vet jeg litt mer om hvordan jeg kan disponere enda bedre neste gang. Dette var akkurat den sesongstarten jeg kunne ønske meg, og har gitt meg gode svar på at jeg ligger ganske godt an. Er superfornøyd med å havne godt under 1:30 med tanke på at det er veldig tidlig i sesongen samt at jeg nesten utelukkende har trent rolige langturer på løp iår.

Fredikstadløpet var et morsomt arrangement og en super formtest så tidlig i sesongen. Fredrikstad IF la opp til en rask og morsom løype i kjernen av byen, og med 4 runder ble det forutsigbart og lett å disponere riktig. Jeg likte løpet og opplegget svært godt, og jeg vil absolutt anbefale dette løpet til de som kunne tenke seg et morsomt løp tidlig i sesongen. Nå blir det gradvis opptrapping av treningsvolumet i tiden som kommer, og neste løp på kalenderen blir BDO-Mila Lillestrøm 12. mai.

I fint driv mot mål

Holder “ulveflokken” bak meg

Årets første medalje i boks 🙂