Her kommer min (altfor forsinkede) race/reiserapport. Silje og jeg tok denne turen som en mini-ferie samtidig, som vi oftest pleier å gjøre når jeg først skal delta på konkurranser som ikke befinner seg på østlandet. Thorxtri var årets hovedmål for min del, og selv om veien frem mot start har vært lang, så følte jeg meg veldig klar på forhånd.

Vi pakket bilen full og satte først snuta mot Kristiansand på tirsdags morgen. Vi skulle være der til torsdag, både for å rekke en tur i Dyreparken på onsdag og ellers bare slappe av og nyte tilværelsen i sørlandsbyen. Det regnet når vi kom ned på tirsdag, men etter det ble det heldigvis bedre og vi hadde en strålende onsdag i Dyreparken. Tilbrakte hele dagen der, noe som var en fin avkobling fra det som var i vente. Torsdag ettermiddag kjørte vi til Lysebotn via Setesdalen, en veldig spektakulær rute som ingen av oss hadde kjørt tidligere. Vi rakk også å bli godt kjent med de første 30km av sykkeltraseen til ThorXtri, som var den lengste og bratteste klatringen på hele løypa, bestående av 27 serpentinsvinger opp til øverste punkt på 932moh! Kom oss omsider ned til Lysebotn, det var ganske rått å stå ved ferjekaia der og se utover mot der vi skulle starte å svømme om knapt 1,5 døgn! Brukte kvelden til å pakke om sånn at utstyr/ekstra bekledning var lettest mulig å finne for Silje, som skulle kjøre support for meg.

Lysbotn

Fredag morgen gikk vi bort til kaia etter frokosten for å få med oss morgensvøm arrangert av thorXtri-crewet, og det var endel som hadde benyttet sjansen til å teste vanntemperaturen på 11(!) grader. Selv droppet jeg det, men fikk pratet med litt kjente og ukjente der før jeg tok med sykkelen på en liten testtur. Jeg hadde egentlig planer om å bruke Merida Reacto’n min med tempostyre, men dessverre oppdaget jeg et problem med kranken dagen før avreise, så da bråbestemte jeg meg for å ikke ta noen sjanser og byttet heller til Merida Scultura landeveissykkelen. Mindre aero, men lettere oppover, og siden alt tydet på at vi skulle få en god porsjon regn så var det kjekt med skivebremser. Syklet et stykke opp den første klatringen for å teste litt, det føltes ganske ok ut selv om gjennomsnittlig stigning var 10%, så da var jeg trygg på at det var mulig å komme opp i grei tid uten å kjøre beina fulle av syre. Videre bar det til pre-race møte, tilbake igjen til leiligheten for mat, utstyrsprepp og hvile.

Raceday

Jeg sov omtrent ingenting den natta, gruet meg til å starte dagen kl 05 med over 2 timer i en kald og mørk fjord som holdt 11 grader, men når alarmen gikk 02:30 var det bare å sprette opp og gjøre seg klar. Fikk i meg litt havregryn før jeg trasket 400m ned i veien til T1 for å rigge meg på plass. Ferga stod klar og ventet på oss, så det var bare å få satt opp sykkelen og få på seg svømmeutstyret, noe som for anledningen var ganske mye! Skal vi se, jeg måtte få på meg ullsokker, neoprensokker, neoprenshorts, varmevest, balaclava, hansker, badehette, våtdrakt, briller, og en “safe-swimmer” bøye, som vi alle måtte svømme med av sikkerhetsgrunner. Jeg hadde for ordens skyld gått til innkjøp av ny våtdrakt nylig, 2XU Ignition, som er en våtdrakt som er beregnet på kaldt vann, så hadde tatt absolutt alle forhåndsregler jeg kunne. Smurte meg inn med litt varmekrem i ansiktet før jeg gikk ombord ferga, nå gjelder det!

Fant meg et sete på ferga sammen med klubbkamerat Gard fra Skjetten Tri, og Morten som jeg kjenner fra Team Merida, så fikk pratet litt på den korte turen ut til Geiteneset, rett under Kjeragbolten og der alle basehopperne pleier å lande. Kjente at spenningen økte idet jeg gikk i land og ned mot stranda, der vi stilte opp til gruppebilde. Etter det var det bare å komme seg ut i vannet for tilvenning til kulda, var blant de første 6-7 stykk uti vannet. Overraskende nok gikk det veldig greit å bli vant til temperaturen, det var kaldt, men ikke plagsomt. Vi stilte opp på rekke i vannet, og mot start dro et par stykker igang “TIL VALLHALL!”, resten svarte “TIL VALLHALL!”. 100 stykk som roper det i kor i en bekmørk fjord, kun opplyst av lysene langs fergekaia i Lysebotn, klare til kamp!

Etter en liten nedtelling var vi igang, og starten gikk veldig greit. Fant rytmen raskt og la meg i en større gruppe for å drafte. Det begynner veldig bra, men blir brått tyngre og kaldere når vi får strømningene fra kraftstasjonene inn fra siden, jeg blir svømmende på skrå her for å være sikker på at jeg ikke havner for langt ute på høyresiden. Jeg svømmer nok skevere enn jeg håpet på, og brått er alle spredd utover hele fjorden. Har likevel los på en liten gruppe foran meg, og konser bare om å holde meg rundt de. Det begynner å bli veldig tungt etterhvert, men har kun fokus på å ta meg fremover, sakte men sikkert. Mye motstrøm fra Lysebotn, i tillegg til strømningene som skapes av vannet som pumpes ut av kraftstasjonene langs fjorden, gjør at det er MYE strømninger, i tillegg til 11 grader i vannet: denne svømmeetappen er brutal! Men likefullt vakker, må stoppe opp iblant for å se meg rundt, føler meg veldig liten og priviligert der jeg ligger i en fjord midt mellom 2 høye fjellvegger! Tar meg videre fremover og forbi en liten gruppe, og endelig skimter jeg brygga like foran meg! Setter inn et lite ekstragir og kaster meg opp av vannet så fort jeg kjenner grunnen under henda. Får high-five og en god peptalk av Racedirector Thor Hesselberg, før jeg tar en kort prat med medisinsk ansvarlig som gir meg grønt lys til å fortsette. Silje står klar og vi går mot T1 mens jeg prøver å få av våtdrakta på veien bort. Jeg kjenner ikke føttene mine, men ellers føles kroppstemperaturen ok, jeg frøs overraskende lite med tanke på at jeg akkurat har tilbragt nesten 2 timer i 11 grader kaldt vann! Tar meg god tid i T1, mye som skal av. Tar et ullteppe rundt meg for å få igjen varmen mens jeg kler på meg. Får på meg ullsokker, knevarmer, sykkeltrøye, Castelli Gabba-jakke, hansker og hjelm og kommer meg ut av T1 på ca 10min. Ville være sikker på at jeg fikk på meg nok klær, det var kaldt på toppen og vi ville få regn og endel vind etterhvert. De aller fleste brukte betraktelig lenger tid enn dette, så var nok mange som trengte en “opptining” etter svøm!

Kom igang med syklingen, akkurat tid nok på flata til å spinne beina litt igang før vi skal klatre opp Lysebotn til 932moh via 27 serpentinersvinger, og allerede i første sving går det galt! Mister litt kontroll over sykkelen, og venstrefoten forsvinner ut av pedalen. Prøver å tråkke igang igjen, men venstrefoten vil ikke klikke fast i pedalen. Svinger til siden og går av sykkelen, finner ut at jeg har knekt pedalklossen! KRISE! Ringer desperat til racecrewet og Silje, som må begynne å spørre andres support for å få tak i Look Keo kloss! Etter 20min forsøk på å få tak i kloss gir jeg opp og bestemmer meg for å prøve å sykle med kun en festet sko, å bryte er det siste jeg ønsker nå. Må tråkke litt forsiktig, men klarer å finne en måte å tråkke på som holder foten mest mulig på plass, men å dra venstrefoten opp samt stående tråkk er bare å glemme! Jeg finner en rytme opp Lysebotn, en sving av gangen, nå er jeg iallfall igang! Begynner smått å ta igjen noen av de som syklet forbi meg mens jeg stod og prøvde å få tak i ny kloss, og finner meg en liten gruppe som holder tålelig samme fart mot toppen. Det begynner å bli litt kjøligere mot toppen, men det er ikke så mye vind som fryktet. Det ble ganske tungt oppover, jeg er og blir aldri noen stor klatrer, men kom meg opp på en grei måte. Omsider over toppen, endelig litt utforkjøring igjen! Det går fort nedover og jeg kan vente lengst mulig med nedbremsing siden jeg kjører med skivebremser, så det går fort på flatene og inn i nye bakker, det er kupert frem til 31km, når vi ankommer Sirdal. Tar det rolig oppover og kjører på nedover/på flatene, med en og annen bråbremsing grunnet mye sau(!) i veien! Seriøst, det var sykt mange sauer oppå fjellet der, noe som gjorde at vi måtte følge ekstra godt med på de smale veiene! Kommer meg greit til Sirdal, nå skal vi ut på “vanlige” veier med litt bredde. Passerer Sirdal Høyfjellshotell ved 40km og gleder meg nå til å treffe support snart! Jeg fokuserer på å tråkke meg videre, km for km, for å midlertidig glemme at regnværet har kommet og blir gradvis verre.

50km passert, enda ikke sett Silje, og begynner å frykte at trackeren min ikke fungerer, da hun skulle få beskjed på hotellet om når jeg passerte sjekkpunktet ved Sirdal. Jeg tråkker videre, har en klatring opp til toppen av Hunnedalen i vente. Tråkker meg jevnt og trutt opp til toppen, og ser at det er et nytt målingspunkt der. Jeg følger med på timing-brikka på armen, og den piper idet jeg passerer, så den ser heldigvis ut til å fungere. Det går slakt nedover i mange km etter toppen, og etter 60km stopper jeg i pøsregnet, for nå må jeg finne ut hvor Silje er hen, jeg er nesten tom for drikke. Jeg stopper og ringer, og får bekreftet det jeg fryktet: hun er fortsatt er på hotellet ved Sirdal og har ikke fått beskjed om at jeg har passert!!! At trackeren min ikke funka var krise, jeg var 20km foran men måtte bare tråkke videre, altfor kaldt og vått til å stå og vente. Uansett, godt å få bekreftet nå at hun var på vei nå. Sparte på det lille jeg hadde igjen av sportsdrikka og jobbet meg videre ned Hunnedalen. Så på klokka at km gikk fort unna siden det var slak nedoverbakke i flere mil, og jeg nærmet meg Byrkjedaltunet (86km) i full fart. Her begynte kolonnekjøringen, noe som innebar support-fri sone i 40km! Det regner fortsatt mye, men jeg svinger av veien ved Byrkjedaltunet og må bare stå der og vente, jeg kan ikke gå løs på de neste 40km med tomme flasker! Heldigvis er Silje på plass etter noen få minutter, og i full fart får jeg 2 nye flasker, en Snickers og får byttet til Assos rain hanskene mine, ikke mer kalde fingre! Silje kommer seg akkurat med i kolonnen idet den går, og jeg kan fortsette videre med visshet om at jeg har det jeg trenger for en god stund til.

Jobber meg oppover Gloppedalsura, treffer en annen syklist på veien, noe som er en hyggelig avveksling da man kan veksle noen ord i oppoverbakkene for å glemme det kraftige regnværet en kort stund. Jeg er søkkvåt, men heldigvis ikke kald, og turen opp Gloppedalsura byr på flott natur gjennom regnværet. Regnværet gjør at venstrefoten min stadig glipper ut av pedalen, så må fokusere veldig på å trå riktig. Over toppen og nå er det igjen et godt stykke med flatt/nedover. Jobber meg gjennom dalen og etterhvert mot ganske rurale strøk, her følger den ene bondegården etter den andre, også til tider med kyr og sauer stående i veien. Det er noe mer kupert her, og vi får i korte perioder avbrekk fra regnet, før det begynner å fosse ned igjen. Etter noen mil med gårder og jorder ankommer jeg E39 og svinger av mot venstre. Ganske trafikkert vei, men kommer meg greit utpå og bare tråkker på, ganske åpent og vindutsatt strekke så det er bare å holde seg aerodynamisk. Været er også på god vei til å bli bedre, og kan skimte sola lenger frem. Tar av E39 og inn på mindre trafikkerte veier igjen, 120km passert og nærmet meg Jæren og neste supportstopp. Møter etterhvert på Silje igjen, får byttet flasker før jeg tråkker videre. Omsider slutter regnværet og etterhvert dukker sola frem, endelig! Resten av syklingen er veldig grei, det er mer eller mindre flatt, og omgivelsene går fra bondegårder til å sykle langs kysten av Nordsjøen, med hav og kritthvite strender. Vinden, som stort sett har vært motvind hittil, går over til å bli medvind når vi vender nordover, som sammen med finværet gir en hyggelig avslutning de siste 3 milene av syklingen.

Kommer frem til T2, hvor Silje står klar med sakene mine. Har brukt rett under 7 timer og 20 minutter på syklingen, når man tenkte på at jeg tapte over 20min på tekniske problemer + at jeg har syklet 180km med venstrefoten løs fra pedalen så var det greit nok, utelukkende lettet over å ikke måtte bryte. Får raskt av meg alt sykkelutstyr, får på meg joggesko og sekken som vi må løpe med og setter igang ut fra T2 som nr 26. Starter i et ganske ok tempo forbi noen åkre og ned mot stranda. Beina føles veldig greie og vinden gjør at det ikke føles ubehagelig varmt i sola. Blir geleidet videre i retning vekk fra stranda, så var blant de heldige som slapp å løpe en omvei ned til stranda. Det viste seg at noen av bøndene her hadde tatt bort løypemerkingene(!), merkelig nok. Videre innover i landet og blir løpende noen km på grusveier før vi svinger av på asfalten og gangveier. Den første mila går veldig greit, men jeg kjenner at magen begynner å murre, og jeg håper også å treffe på supporten min snart, men Esso stasjonen vi skulle møtes på, som visstnok skulle være ca 9km inn i løypa er ingensteder å se! Jogger videre og forsøker å holde motet oppe, men magen blir bare verre og verre. Klarer fremdeles å jogge litt, men gåpausene blir stadig lenger. Det er fryktelig kjipt, for beina er gode, men nå har jeg kun fokus på å komme meg fremover i løypa. Presterer attpåtil å løpe litt feil, men peiler meg tilbake på rett vei og ankommer Solastranda, som er litt over halvveis. Nå klarer jeg knapt å gå pga magesmertene, og i tillegg har mobilen min knela så jeg får ikke tak i supporten min. Heldigvis møter jeg på noen andres support et par km senere, får lånt en telefon og varslet Silje om hvor i løypa jeg er. Må virkelig rose den supporten der, i tillegg til lån av telefon fikk jeg en vannflaske og appelsiner. Fikk dessverre ikke med meg hvem dere supporterte, men tusen takk! Dere vet hvem dere er!

Jeg fortsetter å gå på videre, magen er for vond til å jogge og jeg klarer ikke å “få det ut” på noen måte, må bare bite tenna sammen og akseptere at nå har jeg mer enn nok med å bare fullføre. Løpeetappen er i utgangspunktet en ganske flat maraton, men utrolig hvor tøft det kan bli når kroppen ikke er på lag. Endelig får jeg øye på Silje der fremme, jeg stopper opp når jeg kommer til henne, setter meg på bakken og holder på å knekke sammen pga magesmertene. Har hatt mageproblemer på løp før, flere ganger, men det har aldri hindret meg noe særlig før, og ikke vært i nærheten av smertene jeg hadde nå. Får spist litt potetgull og går videre, har kommet til Taranger, der store deler av Stavangers oljeindustri holder til (klart løypa måtte legges innom her når man først er i området). Jeg får følge med en hyggelig nederlender som også har en ganske tung dag og må gå endel, og i det vi kommer over en bakketopp ser vi ned på danskebåtkaia, og ser 3 andre utøvere på vei tilbake. Pokker, løpt feil igjen! Ikke nok med det, på veien tilbake kommer ytterligere 2 stykker oss i møte som også løper feil! Ikke helt imponert over merkingen, men til slutt finner vi ut hvilken vei vi skal ta videre. Slår følge litt til med nederlenderen (Tror det var Jeroen han het) og møter på supporten hans, som er kjempegreie og gir meg Imodium! Han får med seg supporteren sin på løpingen mens jeg fortsetter å gå. Stadige heiarop fra supportere varmer veldig, og når jeg får høre fra ene supporten at de foregående 5 deltakerne også var gående så var det beroligende å høre at jeg ikke var alene om å måtte gå. Til slutt kommer jeg til Hafrsfjord-brua, og der venter Silje på meg, vi ble enige om at vi skulle gå runden rundt Kvernevik på 5km sammen. Magen var fortsatt vond, men det hjalp veldig å ha selskap på den runden for å få tankene over på noe annet. Brydde meg lite om slutttid og at jeg ble passert av andre deltakere, viktigste var å fullføre, noe jeg visste jeg kom til å klare nå. Etter å ha fulgt gangveien et stykke skulle vi inn på små grusstier som gikk langs kysten, forbi små, koselige sjøhus på venstresiden og Nordsjøen på høyre. Fant ganske raskt første tidtakingsmatte vi skulle passere (det var 2 satt ut her, for å sikre at ingen “hoppet over” denne sløyfa). Den neste var litt mer utfordrende, men med litt hjelp fra en belgisk deltaker og hans support klarte vi omsider å finne den også. Nå var det bare å følge sjøveien tilbake mot Hafrsfjord-brua, vi begynte til og med å småjogge litt i lettpartiene, og det var godt å kjenne at magen var litt bedre nå, jeg klarer faktisk å jogge litt. Tror denne runden hadde vært ufattelig mye tyngre for meg uten selskap på veien, vi gikk raskt og småpratet hele veien, for meg ble dette det aller viktigste supporten min gjorde hele dagen!

Tilbake ved Hafrsfjord-brua deler vi oss sånn at Silje tar bilen til målgangen ved Sverd i Fjell mens jeg fortsetter rett frem. Møter på førstehjelps-crewet på veien og veksler noen få ord med de før jeg fortsetter å jogge. Bestemmer meg for at nå SKAL jeg jogge de siste 6km(ish) til mål! Holder ganske god fart langs turstiene, og møter en og annen turgåer med hund på veien. Idet jeg skal ta av til venstre ser jeg at de belgierne jeg møtte ved Kvernevik har tatt til høyre og er på god vei i feil retning. Jeg roper ut til de flere ganger, og får omsider kontakt og får guidet de på rett vei. Jeg fortsetter videre, og ser en gjeng fra Tempo Triathlonklubb har stilt opp med en liten vannstasjon og heiarop, stas! Jeg nyter naturen på veien nå, har fremdeles havet på høyre side og passerer stadig nye sjøhus og smale kystveier på min ferd mot Sverd i Fjell. Møter etterhvert på Jeroen og hans support igjen også, slår av en kort prat og takker veldig for imodium jeg fikk av de istad, den hjalp! Ønsker de god tur videre til mål mens jeg fortsetter å jogge. Ser at jeg kan ha en sjans til å snike meg under 15 timer fremdeles hvis jeg klarer å holde samme fart som de foregående 3km. Jeg jobber meg videre og ser fortsatt ikke Sverd i Fjell, så jeg begynner å tenke at det kanskje er lengre enn 6km til mål, men lar ikke det plage meg, er besatt på å klare å jogge resten av veien. Plutselig kommer noen funksjonærer gående og sier “bra jobba! Kun 2,5km til mål!”. Flott, da har jeg endelig noe å forholde meg til! Videre løper jeg meg opp ytterligere en plass, og få minutter senere får jeg endelig øye på Sverd i Fjell!

Ved målgang sammen med Race Director Thor Hesselberg. Sverd i Fjell i bakgrunn

Forbi thorXtri-flaggene tar jeg til høyre og løper over stranda mot de 3 sverdene, vi må nemlig opp og ta på det største sverdet før vi kan løpe i mål. Silje møter meg og filmer med GoPro mens jeg løper opp mot sverdene og omfavner det! Lettelse! Jogger mot målgang, hånd-i-hånd med Silje og får en god applaus idet vi passerer målstreken! Der står Race Director Thor Hesselberg klar med en god bamseklem, race-øl’en, og racebeltet med thorXtri spenne! Vi veksler noen ord, første han sier er “Hvem hadde trodd dette i januar?”, noe som ikke kunne vært mer treffende. Utrolig lettet over å fullføre, jeg får på meg litt tørt tøy på overkroppen før jeg legger meg ned på gresset og nyter min svært velfortjente race-øl, en brown ale brygget av et lokalt bryggeri eksklusivt for thorXtri fullførere! Smakte helt nydelig, og nyter hver dråpe mens vi heier nye deltakere i mål etterhvert som de kommer. Så fort jeg har drukket opp bærer det avgårde til hotellet for en dusj og søvn.

Tidenes mest velfortjente øl! Sjekk thorXtri logoen på etiketten!

Dagen etter er det bare å komme seg opp og spise frokost før avslutningsseremoniet, hvor vi mottar del 2 av premien: selve finishertrøya! Får pratet en del med både gamle og nye bekjentskaper vi fikk underveis før seremonien begynner. Vi får se en flott teaser-video fra løpet, som filmcrewet brukte halve natta på å redigere til oss, og resultatet var knallbra! Stor kudos til den gjengen! Fullversjonen har siden den gang kommet, og kan sees i sin helhet her: https://vimeo.com/234841704

Meg og Silje

Videre ble det heder og ære til de 3 første kvinner og menn som kom i mål, før det var utdeling av trøyer og felles bilde av alle som fullførte, noe som til slutt ble 89 av 99. Dessverre fikk vi en stygg ulykke med en som punkterte på forhjulet og krasjet i en fjellvegg. Heldigvis kunne Thor bekrefte på seremonien at han var ved godt mot og hadde allerede meldt seg på 2018-utgaven! Etter seremonien og finisher-bilde var det bare å takke for seg og sette snuten hjemover med bil fra Stavanger til Lillestrøm, en lang kjøretur som heldigvis gikk smertefritt for seg.

Jeg visste at thorXtri ville bli krevende når jeg meldte meg på i september ifjor, og med den starten jeg fikk på året ble veien dit enda lenger. Men det har vært en god motivasjon for meg iår, og jeg har vært innstilt på å klare dette helt siden dagen jeg ble skrevet ut av sykehuset. Selv om det var MYE som ikke gikk veien under konkurransen så var det en helt utrolig opplevelse, fra svømmingen i en helt mørk og kald fjord med massive fjell, sykle over fjelllandskap, gjennom daler og videre til “bondelandet” og langs kritthvite strender, til løpingen som fortsatte langs gårder, strender, hovedkontorene til flere av de store oljeselskapene, og til slutt på trange stier langs sjøen, dette løpet bød på svært variert landskap og flotte opplevelser! Om mitt eget løp kan jeg si at svømmingen gikk greit for seg uten å fryse ihjel. På sykkel skulle jeg gjerne vært foruten knekt pedalkloss og en tracker som fungerte dårlig (og som nesten gjorde at supporten min ikke rakk meg før kolonnekjøringen og 40km support-fri sone, hvor jeg nesten var tom for mat/drikke), de 2 tingene alene kostet meg vel 25 min (ekstra sykkelsko skal med heretter!). Makan til totalhavari med magen på løping har jeg heller ikke opplevd før, men de første 11km og siste 7km var riktignok bra, holdt god fart og hadde gode bein på løpingen. Jeg tror jeg har funnet ut hva som gikk galt med magen, og jeg har fått flere tips av legen min om hvordan å redusere sjansen for at det går like galt igjen. Tidsmessig klarte jeg akkurat å snike meg under 15 timer, på 14:59:20, og ble med det nr 36 av 89 som fullførte. Uten uhell er jeg sikker på at jeg hadde kommet meg godt under 14 timer, og da hadde jeg faktisk vært innenfor topp 15! Håper nå at uflaks-kvota mi er brukt opp for en stund.

Finisher-trøye og beltet!

Ellers må jeg si at thorXtri, alt i alt, var ganske godt arrangert til å være første utgave med mange deltakere (kun 16 ifjor). Pre-race møtet var innholdsrikt og bra (skulle bare ønske det var nærmere start så man slapp å kjøre tur/retur Sirdal, 40km hver vei), sikkerhetsopplegget rundt var veldig bra, gode løypevakter fra Team Rynkeby ved alle krysspunkter i sykkelløypa og en fin arrangør-gjeng som virkelig stod på. Det var synd med veimerkinger som forsvant i regnet/ble fjernet av bønder i løpe-løypa, som gjorde at svært mange av oss fikk noen km ekstra omvei (en tyrker fikk 60(!) km totalt!), men det blir nok bedre til neste år. Samme håper jeg gjelder live-trackingen, som jeg var svært uheldig med. Når det gjaldt naturen så blir det toppscore, den var helt utrolig! Vi fikk virkelig en episk opplevelser fra start til slutt:
– 11 grader vanntemperatur på den tøffeste fulldistansesvømmingen jeg vet om (brukte over 40min lenger tid enn på samme distanse i IM Køben ifjor)
– Etter 500m sykkel skal du rett opp Lysebotn med 10% gjennomsnittlig stigning
– Store deler av syklingen gikk i noe av det verste regnværet jeg noensinne har opplevd (til og med verre enn fjorårets Swissman)
– Motvind store deler av syklingen, som ble en svært hyggelig medvind siste 30km
– Store naturopplevelser på løpende bånd

Takk for et flott race, jeg gleder meg til å følge med på utviklingen og håper denne har kommet for å bli, det har den alle forutsetninger for å klare!

Trollveggen Triathlon er en konkurranse jeg har ønsket å gjøre lenge, men i og med at den går midt på sommeren så har det aldri passet inn. Iår derimot lot det seg gjøre, så det var bare å glede seg så fort påmeldingen var i boks. Skulle reise sammen med treningskompis Rune og ta det som en tur og god treningsøkt, veldig mange år siden sist jeg var i Åndalsnes. Trollveggen Tri er en kort, men tøff, og naturskjønn konkurranse med en utrolig hyggelig arrangørgjeng var det jeg hadde hørt på forhånd, dette var en opplevelse jeg virkelig så frem til!

Flott vær i Åndalsnes på raceday

Vi kom oss på plass i regnfylte Åndalsnes på torsdagen, men vi så at værmeldingen for raceday fremdeles så meget bra ut. Konkurransen hadde iår blitt flyttet til fredag grunnet et cruseskip som skulle være i Åndalsnes på lørdagen. Vi fikk oss en god natts søvn før det bar inn til Åndalsnes og race-brief i Norsk Tindesenter, som ble holdt av barna til racedirector! De holdt en veldig god brief og guidet oss gjennom de viktigste aspektene under konkurransen. Viktigste beskjed som vi ikke visste på forhånd var at vanntemperaturen var foreløpig under 13 grader, derfor 600m svøm istedenfor 1200m. Men endelig avgjørelse skulle komme tett opptil start, som enda var 3 timer unna. Rakk å få pratet med flere kjente i tiden før start, uvanlig å ha fullt så god tid, da starten ikke var før kl 13.

Tiden gikk heldigvis ganske fort mens vi nøt sola på brygga i Åndalsnes, helt klart vær og foreløpig 17 grader i lufta som stadig ble varmere. Det nærmet seg startskuddet, så nå var det på tide å få på seg våtdrakta. Jeg vurderte lenge å svømme med neoprensokker, men når svømmingen ikke var lenger enn max 1200m så droppet jeg det og tok kun på meg neopren-balaclava av ekstrautstyr. Like før vi skulle i vannet hadde de målt rett over 13 grader, så de besluttet at vi skulle svømme de opprinnelige 1200m. Selv om jeg er langt fra den raskeste svømmeren så var jeg faktisk veldig glad for den beskjeden, både for at det skulle spre deltakerne litt utover løypa, men også fordi jeg kom hit for å oppleve hele distansen, da vil jeg helst at konkurransen kjøres i sin helhet.

Kom meg relativt tidlig ut i vannet, det var kaldt! Ubehagelig kaldt! Men tenkte bare “hold ut, det blir bedre”. I det jeg skulle ta meg en liten pustepause på land kjenner jeg plutselig at kroppen har vendt seg godt til det kalde vannet, så droppet det. Får svømt meg litt “varm”, også er jeg klar til start sammen med 170 andre i havnebassenget i Åndalsnes. Starten går etter nedtelling fra 10 av publikum, og jeg kommer ganske greit igang. Vi skulle svømme 2 runder a 600m inne i havnebassenget rundt 3 bøyer, og ut til første bøye går alt veldig greit, drafter godt på de foran meg i svømminga. Mot bøye 2 feilnavigerer jeg litt og havner litt langt ut mot sjøen, men kommer meg raskt på rett kurs igjen og kommer inn i en ny gruppe som jeg holdt følge med rundt bøya og mot starten igjen. Plutselig er første runde unnagjort, følelsen på svømminga er bra og jeg har god kontroll på både teknikk og navigering. Kommer meg inn i en ny gruppe etter 2. bøye og holder stø kurs mot havnebassenget før vi skal i land. Får et spark på brilla rundt siste bøye, fort gjort, men lar meg ikke plage av det og gir det jeg har inn mot land. Får hjelp av en funksjonær opp på brygga og trykker på klokka, 22 38, wow! Til meg å være så er dette en god start! Enda mer overraskende er at jeg er godt innafor første 1/3 del av feltet opp av vannet, såpass tidlig opp etter svømming har jeg neppe vært før! Får vrengt av meg våtdrakt og utstyr ganske kjapt, og tar meg litt ekstra tid i T1 på å få på meg sokker og hente igjen pusten litt. Racker av min Merida Scultura og kommer meg ut på sykkelsetet.

Syklinga var på 34km totalt, starter relativt flatt før vi skal opp 750 høydemeter via Trollstigen, grugledet meg til å endelig sykle opp denne ikoniske klatringen! Starter i ganske grei tempo ut av T1, litt tunge bein men girer ned og prøver å la beina “spinne igang” på lettere gir. Har god kontroll på intensiteten og legger meg i bukken og bare prøver å kjøre så jevnt som mulig. Det går veldig fort frem til vending ca 10km ut i løypa, rett under Trollveggen. Nå skal vi tilbake noen km før vi tar av over Sogge Bru og snart skal opp Trollveggen. Holder greit tempo tilbake igjen og passer på å smile til alle frivillige/publikum i løypa. Føler jeg har god kontroll på syklinga, holder jevnt trykk i pedalene uten å kjøre altfor hardt. Et par korte kneiker møter vi på veien mot Trollstigen, men stort sett er det ganske flatt. Brått ved ca 25km ser jeg at det begynner å gå oppover, nå begynner Trollstigen. Girer ned, setter meg godt tilbake og konsentrerer meg bare om å tråkke så jevnt som mulig. Noen få tar meg igjen, jeg tar igjen flere, og sånn fortsetter det egentlig oppover. Det gjør vondt, definitivt, men jeg prøver å nyte øyeblikket og se meg rundt, for noen fantastiske omgivelser! Fosser, høye vegger og utrolig natur så langt øyet kan se! Bruker den positive energien når jeg tråkker meg oppover, en serpentiner-sving etter en annen. Tross vondtene ser jeg at jeg nærmer meg toppen, og føler faktisk at jeg har gjort en god sykkeletappe. Blir nok aldri noen stor klatrer, men Trollstigen gikk absolutt mer kontrollert for seg enn jeg hadde frykta på forhånd, og kunne hoppe av sykkelen i T2 med en god følelse.

Men der stoppet den gode følelsen også. Fikk på meg terrengskoene og sekken og kom igang med løpinga oppover Stabbeskaret, men følelsen var absolutt ikke god nå, og var innstilt på å ta turen til toppen som, ja, akkurat, en tur. Pulsen var veldig høy og beina var ikke helt på lag, men klarte å småjogge første lette parti. Men så fort vi kom inn i stein/ur partiene var det kjørt, beina ville ikke, helt gele! Slet i det hele tatt med å holde balansen hver gang jeg prøvde å jogge etter dette, så måtte bare gå kontrollert hele veien opp, var usikker på om jeg i det hele tatt kom til å fullføre. Steg for steg kom jeg meg nærmere toppen, selv om jeg hele tiden ble passert av andre deltakere, men det brydde jeg meg lite om, hadde mer enn nok med megselv. Snøpartiene gjorde at jeg kunne gå litt fortere, men det var nytteløst å prøve å jogge, da holdt jeg på å gå på trynet hver gang, aldri opplevd at beina har sviktet så mye før. Men endelig kom siste bakken, så at hvis jeg gav på ville jeg klare å fullføre på under 3 timer. Slet meg opp siste bakken i snøen, veldig glad for at jeg valgte i siste liten å løpe med terrengsko. Endelig krysser jeg målstreken – til enorm lettelse – og mottar både gratulasjoner, en cola og en bolle som de frivillige har bært opp til toppen i forkant, det smakte helt nydelig! Veldig lettet over i det hele tatt å komme i mål, 5,7km med 750 høydemeter stigning i stein, ur og snø var en svært tøff avslutning! Får tatt litt bilder og pratet med kjentfolk før jeg smått begynner på veien ned gjennom snøen, gøy å få heiet andre deltakere på veien opp den siste biten. Heldigvis er beina mine langt mer samarbeidsvillige nedover enn oppover, så det går ganske radig nedover, selv om det naturligvis ble en del fotostopp på veien, for en natur det var her oppe 🙂 Når jeg endelig var tilbake i Åndalsnes fikk jeg takket arrangørene for en flott opplevelse mens jeg hentet finisher-trøya, for dette var virkelig en stor naturopplevelse, en jeg aldri vil glemme!

Endelig i mål, mye snø på toppen av Stabbeskaret!

Skal jeg se på mitt eget løp så kan jeg si meg fornøyd med svøm og sykkel, mens løp var “katastrofe”, hehe. Men fra spøk til alvor, vet ikke hvorfor beina svikta helt under løp, men det kan vel være en kombinasjon av at jeg ikke hadde dagen, ikke er vant til å gå i den type terreng samt medisinene mine som fungerer som håndbrekk, men er uansett veldig glad for at jeg nå har fullført Trollveggen Triathlon. Jeg er forøvrig glad for at det ble full svøm, og det ble en god opplevelse for meg. Å sykle opp Trollstigen var en magisk opplevelse, jeg nøt virkelig synet rundt meg selv om det var en tung klatring. Totalt kom jeg inn på 2:57:06 og en 49. plass av 160 som fullførte.

Takk for turen, Rune 🙂 Rett bak oss er det 1000m rett ned Trollveggen!

Arrangementsmessig er det fint lite å utsette på Trollveggen Triathlon. Helt fra det innholdsrike pre-race møtet holdt av barna til racedirector, og frem til vi var tilbake i Åndalsnes og hentet finisher-trøye så var det godt arrangert med svært hyggelige frivillige. Det var folk overalt i løypa som passet på at alt gikk trygt for seg, noe som var veldig godt å se. At været i tillegg skulle vise seg fra sin aller beste side gjorde opplevelsen tipp-topp, tusen hjertelig takk for et flott arrangement 🙂 Jeg nøt virkelig opplevelsen, selv om det ble en “middels” dag for min egen del, men hva er det man sier om en dårlig generalprøve? 😉

Next up: Thorxtri, sesongens hovedmål!

På søndag var jeg tilbake der jeg fikk min triatlondebut i 2013, nemlig Østfold Triathlon i Sarpsborg. Jeg skulle igjen prøve meg på olympisk distanse og målet var rett og slett å få en god treningsøkt og opplevelse. Det var et kjempefint arrangement i 2013, og jeg fikk en veldig fin opplevelse under min triatlondebut der. Jeg tilbrakte samtidig helga på hytta ved fjorden, så hadde bare 20min kjøretur til Tunevannet.

Kom meg tidlig på plass og fikk rigget meg til i skiftesonen, samt pratet med noen kjente som også skulle være med. Været virket å bli ganske ok, det blåste en del men det var pent og ikke altfor varmt, og vannet holdt behagelige 17 grader. Det var bare å få på seg våtdrakta og sette igang!
 

Foto: Bent Olav Olsen

Rakk å varme opp litt i vannet først, og når starten gikk var jeg klar for å gi jernet! Kom raskt inn i en fin rytme og svømte jevnt og kontrollert til første bøye. Der svingte vi til venstre, og her tenkte jeg å få øvd meg på å drafte på andre deltakere oppover, noe som gikk sånn halvveis. Litt rar navigering gjorde at jeg mistet føttene til den foran meg til stadighet, men holdt likevel ok retning mot neste bøye. Det var langt opp til den, men det var bare å konsentrere seg om teknikken og male jevnt på. Kom endelig rundt bøyen, og nå skulle vi tilbake mot der vi startet, og her møtte vi på en god del bølger pga vinden. Jeg hadde grei kontroll fortsatt, men svelget en del vann på tilbakeveien. Jeg ble svømmende i en liten gruppe med 2-3 andre, like bak en større gruppe på 8-10 stk inn til T1 og skifting til sykkel. Opp av vannet og ser at klokka viser 28:40 minutter, godt fornøyd med den starten! Har ikke svømt altfor mye i det siste, og med alle bølgene etter vending var det godt å se at gjennomføringen av etappen var god, svømming er definitivt min svakeste gren. Viste seg at jeg var nr 54 opp av vannet, av totalt 122, ganske oppløftende start.

Roet litt ned i skiftesonen, fikk av meg våtdrakt, på med sokker, sykkelsko, startnr og hjelm, og kom igang med syklingen, 2 runder á 20km. Startet med å bare vispe beina igang på lavere gir, pulsen var høy og jeg prøvde å roe ned pustingen og få i meg litt drikke før jeg trykka på. Beina var tunge og manglet trykk følte jeg, dessuten tok det lang tid før jeg tok igjen første syklist, vanligvis pleier jeg å ta igjen folk på sykkelen ganske tidlig. Men jeg måtte bare være tålmodig og håpe det løsnet, det var småkupert hele veien så benyttet sjansen til å stå og tråkke når det gikk oppover. Kom meg greit inn til vending, bare å snu og sykle samme vei tilbake. Det var tidvis en del motvind tilbake, og på noen åpne partier er det nesten så jeg blir blåst av sykkelen! Følelsen er ikke veldig god, men kommer meg til neste vending, halvveis. Ligger i en gruppe 10m bak 3 andre, orker ikke bruke ekstra energi på å ta meg forbi, så benytter sjansen til å spise og drikke litt ekstra istedet. Begynte også å kjenne at jeg hadde svelget litt for mye vann under svømmingen, får sure oppstøt underveis. Får tatt meg opp et par plasser i en motbakke, blant annet passerer jeg Anita Valen, tidligere proffsyklist og i ledelse av damene. Holder ok trykk på siste runde, men følte likevel at jeg hadde en relativt tung dag på sykkelsetet. Holder meg like bak en gruppe på 5 andre resten av sykkeletappen og hopper av sykkelen og inn til T2 etter 1:08:27. Kun litt over 2min raskere enn min debut i 2013, men til gjengjeld fikk vi en god del vind underveis. Selv om jeg følte at min gjennomføring var “middels” så sier tallene at det faktisk ikke var så verst: jeg hadde 27. raskeste sykkeltid under konkurransen og normalisert kraft på 244W, ganske oppløftende tall. Likevel føler jeg at jeg har noe å gå på, det er bra 😉

Siste innspurt før mål 🙂

Skiftesonen gikk fort og effektivt, av med sykkelutstyr og på med joggesko og ute av skiftesonen på 43 sekunder, dagens 10. raskeste tid. Løping er vanligvis min sterkeste gren, men siden jeg går på betablokkere, som fungerer som et “håndbrekk” på pulsen, så var jeg forberedt på at det ville bli tyngre dess kortere distansen er. Dette fikk jeg dessverre så altfor rett i, jeg slet hele tiden med å bare holde meg under 4:30 min/km, vanligvis på OL-distanse klarer jeg fint å holde meg under 4:10 min/km. Holdt fokus på å bare komme meg gjennom en og en km, og sette meg små delmål underveis. Det fungerte sånn tålelig, selv om de sure oppstøtene etter svømmingen fortsatte å komme med jevne mellomrom. Kanskje det beste hadde vært å stoppa og “fått det ut”. Biter tenna sammen og fortsetter, jeg klarer fint å holde meg stabilt på rett under 4:30 fart, også er det hyggelig å se at Silje og foreldrene hennes har kommet for å se på, gir meg en god boost, i tillegg hjelper det at det er mange Team Merida lagkamerater i løypa som heier hverandre frem. Spiser meg gjennom en og en km, og endelig er jeg på vei inn mot oppløpet til målgang! Prøver en liten spurt for å ta igjen han foran meg, men oppløpet er dessverre 50m for kort til å klare det, strekker armene i været og går i mål! Måtte lene meg over gjerdet for å hente inn pusten, før jeg tar meg litt drikke og stiller opp på lagbilde med de andre Team Merida Tri-utøverne, som leverte solide prestasjoner-4 innafor topp 10, og seier på sprint! Jeg avsluttet løpingen på 44 minutter, og kom meg inn på 2:24:16, plass 32 av 122, noe som var helt greit idag. Det ble en solid treningsøkt, og nesten 10min forbedring fra forrige gang jeg var med i 2013, så kan være relativt fornøyd, korte konkurranser er uansett ikke min styrke. Arrangørene leverte nok en gang et strålende arrangement, folk stilte opp og heiet oss frem og rammene rundt Østfold Tri var veldig trygge og gode. Jeg kommer definitivt tilbake!

Når det gjelder eget løp så er jeg godt fornøyd med svømmingen, hadde god kontroll hele veien og tiden ble ganske bra til tross for en del bølger. Sykkel fikk jeg aldri “godfølelsen” underveis og følte at jeg måtte jobbe hardt hele veien for å opprettholde farten, men tallene i etterkant viser at det gikk bedre her enn min subjektive følelse tilsa. Løping gikk dessverre akkurat like tungt som jeg fryktet på forhånd, betablokkene hindrer jo pulsen i å gå opp og det fungerer som et slags “håndbrekk” når du driver med kondisjonsidrett, og dess kortere distansen er desto mer er det til hinder. Men dette var jeg forberedt på, og det positive er iallfall at farten jeg holdt under 10km i Østfold Tri er absolutt en fart jeg kunne opprettholdt lenger, noe som lover godt til ThorXtri om knappe 50 dager. Jeg fikk øvd på overgangene og føler jeg har god kontroll frem mot årets hovedmål. Nå skal jeg følge akkurat samme program som jeg brukte frem mot Swissman ifjor for å stille best mulig forberedt 19. august. I tillegg skal jeg også få med meg Trollveggen Triatlon 14. juli, gleder meg til å endelig oppleve denne.
 

Mange solide Team Merida Tri prestasjoner under Østfold Tri! Mats vant sprintdistanse, Torbjørn #10, Rasmus #6, Kjell-Magnus #2 og Mathias #4 i olympisk distanse

#triathlon #idrettsglede #sport

Lørdag var det duket for sesongdebut på triatlon for undertegnede. Men før jeg forteller mer om det, så går vi tilbake til onsdagen i forveien. Jeg var ute og løp intervaller i skogen, og mot slutten av siste runde smeller det skikkelig i leggen. Klarer på et vis å komme meg 2km hjem, men deretter så halter jeg resten av kvelden og utover påfølgende dag, sliter med å i det hele tatt gå. Innser at det ikke er mulig å starte på Halv/fet tri om 2 dager med disse smertene. Heldigvis roer det seg litt utover torsdagen og fredagen, og etter å ha blitt undersøkt av lege på fredag får jeg beskjed om at det “bare” var en kraftig rift, gjør vondt men det er ikke mulig å forverre skaden nevneverdig. Så jeg innstiller meg på å starte og prøve å fullføre, så lar jeg smertene avgjøre hvor langt jeg kommer.

Foto: Ola Morken

Raceday kommer, og leggen er absolutt bedre, men ikke helt smertefri. Kommer meg til Gansvika og får gjort alt klart før start, får høre at vanntemperaturen inne i vika varierer mellom 10 og 12 grader, og lenger ut er det helt nedi 8(!) grader! Ser virkelig ikke frem til det, men fått på meg både neoprenhette, hansker og sokker i tillegg til våtdrakt, så det får bare stå til. Går ut i vannet og det er grisekaldt, finnes ikke behagelig, men dypper hodet nedi og prøver å tilvenne kroppen så godt det lar seg gjøre. Starten går, og de første 100-150m bare hyperventilerer jeg, klarer knapt å ta et crawltak uten å måtte avbryte og svømme bryst. Det går seg heldigvis til når jeg nærmer meg første bøye, og finner gradvis rytmen etter dette. Rundt bøya så skal vi ut mot den beryktede øya der smeltevann fra Glomma passerer, her er det alltid kaldere og det var her 8 grader var målt kvelden før. Holder greit følge med en til som jeg drafter litt på, og brått så kjenner jeg temperaturen synker. Der forsvinner det siste jeg har igjen av følelse i tærne. Knoter litt mer når jeg skal navigere meg rundt øya, samt at det er ganske mye bølger, og kommer helt feil ut på andre sida når jeg skal mot land igjen, og svømmer for langt inn. Får etterhvert siktet meg inn mot rett sted, ser også at jeg er like bak en gruppe på 5-6 andre svømmere, alltid et godt tegn. Dessuten er vanntemperaturen litt varmere igjen inne i vika så alt er bare velstand nå. Kommer meg opp av vannet og ser at det har gått 42 minutter, shit! Hvertfall 5min bak skjema! Fant senere ut at jeg var nr 22 av 40 opp av vannet, og at alle hadde svømt sakte, så nå var det bare å omstille seg til sykkel. Svømmingen var ikke så katastrofal allikevel, å komme opp av vannet ca midt i feltet og samtidig like bak en større gruppe er et godt utgangspunkt for meg.

Foto: Ola Morken

Knotet litt med å få av meg våtdrakta, siden jeg svømte med hansker måtte jeg få av meg de for å få tak i snora bakpå drakta! Når jeg først kom igang gikk det veldig fort, av med svømmeutstyr og på med ullsokker, sykkelsko, startnummer, Castelli Perfetto-trøya og hjelm, og komme seg avgårde. Starten går stort sett oppover, først på en grusvei opp til hovedveien, så videre opp et stykke derfra igjen. Beina er tunge og vil ikke ordentlig igang, så jeg girer ned, øker tråkkfrekvensen og prøver å hente igjen pusten. Føler ikke tærne mine heller, det tar lang tid å komme inn i rytmen, men når jeg først finner den så flyter ting mye bedre. Vi får motvind ut mot Båstad, men det betyr jo medvind tilbake til Gansvika, så konsentrerer meg bare om å følge med på wattmåleren min når motvinden står på som verst, sånn at jeg ikke bruker mer krefter enn nødvendig. Kjører veldig jevnt og fornuftig, og plukker stadig nye syklister. Ved vending Båstad har jeg syklet meg opp til 14. plass og ser at jeg har en gruppe på 4 stykk som er bare noen få minutter foran meg. Tilbake i medvinden flyr jeg avgårde, og det er bare å nyte det mens det varer, for vi skal sykle samme runde en gang til snart. Like før vending midtveis sykler jeg meg opp enda en plass, også er det bare å manne seg opp til nye 22,5km i motvind. Jeg kjører fornuftig på denne runden også og konsentrerer meg bare om å holde jevnt trykk hele veien. Må forøvrig si at jeg er megafornøyd med nye oppsettet på Merida Reacto’n min, jeg fikk Duke Sport på Råholt til å bygge den om for meg til temposykkel, sånn at jeg nå har både tempostyre og elektriske Ultegra Di2 gir på den, noe som fungerer helt suverent! Fått en enda mer aerodynamisk posisjon, noe jeg merket godt i motvinden, også er det lettere å kjøre jevnt når jeg kan gire mens jeg ligger i tempobøyla. Dessuten er det en posisjon jeg klarer å holde lenge nå, stor forskjell fra IM Køben ifjor selv om det er samme sykkel! Tilbake fra vending så er det bare å nyte medvinden, også benytter jeg sjansen til å tøye litt ekstra, er ikke så vant til min nye tempostilling enda at jeg kan holde den i 90km. Ruller greit inn i T2 som nr 13, og ser at det er 3 løpere som akkurat har startet så nå ville jeg bare raske på sånn at jeg kan prøve å få heng på de.

Foto: Ola Morken, meg og Andre Bratli på vei ut av T2

T2 går smooth, av med sykkelutstyr og på med joggesko, jeg er faktisk dagens aller raskeste i T2! Slår følge med Andre på første delen av løpingen og slår av en liten prat. Er imponert over innsatsviljen hans, gikk fra å ikke ha prøvd triatlon før til å melde seg på verdens tøffeste fulldistanse, Icon Xtri i Livigno! Starten av løpingen er tøff, du skal stort sett bare oppover i nesten et par km, med noen få flate partier, men jeg kommer heldigvis fort inn i rytmen. Endelig på toppen av grusveien, så går det litt nedover igjen før det går over til mer rullende terreng, opp og ned og noen få flate strekker. Jeg går gjennom drikkestasjonene, men ellers klarer jeg å løpe hele første runden, og nå er det bare å komme seg gjennom siste halvdel! Beina er absolutt tyngre nå, kjenner at jeg har hatt altfor få løpeturer i kupert terreng, går verken fort opp- eller nedover. Men holder det igang og slår av en prat med folk jeg passerer som er på runde 1. Selv om det går tyngre så innser jeg nå at jeg kommer til å fullføre, leggen har holdt seg greit og plager meg ikke veldig. Klarer ikke å øke farten de siste 5km, mer enn nok å holde samme tempo videre inn til mål. Siste bakken opp til hovedveien, så, endelig, kun nedover/flatt inn til mål. Beina går ikke fort rundt nå, men jeg roer litt ned for jeg ser ingen bak meg. Runder ned mot målgang og strekker henda i været idet jeg krysser målstreken, herlig! Inn til en 11. plass på tiden 5:11:16, med såpass tøffe forhold så er jeg godt fornøyd med det. Og kun 5 måneder siden infarktet, noe som gjør meg ekstra stolt av denne gjennomføringen! Hyggelig å få slått av en lang og god prat med både arrangør, kjente og ukjente etter løpet. Jeg fikk også en del tilleggsinfo fra Jørgen Melau om forskningsprosjektet jeg deltok på ifm Halv/fet tri. Kvelden i forveien svelget jeg en temperaturmåler som målte kroppstemperaturen mens jeg konkurrerte, for å se hvordan kroppen reagerer på å gjennomføre et triatlon med svømming i kaldt vann. Dette har blitt testet over flere konkurranser i senere tid, under både ØTILLØ og NXTRI, og nå Halv/fet. Vil tro at med temperaturen vi fikk under konkurransen at dataene kan bli svært relevante 🙂 Jørgen jobber med en doktorgrad om dette temaet, og jeg er veldig glad for at jeg kunne bidra til dette, og venter i spenning på hva de kommer frem til.

Foto: Halv/fet tri arrangør

Dette var en veldig god test for meg, både for å føle litt på hvordan det føles å konkurrere over lengre tid, og i tøffe forhold. Snakket med arrangør etterpå og de hadde neppe hatt kaldere vann før, og definitivt ikke hatt så mye vind på syklingen før. Svømmingen gikk flere minutter saktere enn jeg hadde sett for meg, men det var likt for alle (raskeste svømte på nesten 31min), syklingen var tøff med all vinden, men er godt fornøyd med måten jeg disponerte kreftene underveis, og løpingen gikk ganske jevnt og greit i en småkupert løype, hadde vel håpet det skulle gå litt fortere men beina ville ikke mer den dagen. Uansett fikk jeg gode svar med tanke på forberedelsene til thorxtri som går av stabelen i midten av august, den eneste konkurransen som egentlig betyr noe for meg iår. Det er dobbelt så langt, men mange av de samme elementene jeg taklet på lørdag kan jeg møte igjen der (kaldt vann, vind, ++) så dette var en super test, som jeg bestod 🙂 Neste på tapeten er Østfold tri, håper på en god opplevelse der også.

Avslutningsvis må jeg si at det var et utrolig artig arrangement. Gansvika er et fint utgangspunkt for svømming, og at vanntempen utenfor vika sjelden er “hyggelig” bidrar til å gjøre Halv/fet litt tøffere enn en gjennomsnittlig halvdistanse. I tillegg er sykkel/løp såpass oversiktlige, samt relativt lite trafikkerte, så det opplevdes som et trygt arrangement fra mitt ståsted. Dessuten var løypa godt merket, kun ett sted jeg holdt på å løpe feil på første runde men ellers ingenting å utsette. Godt med drikkestasjoner var det også, hvor man fikk både vann, saft og bananer. Men viktigst av alt, selv om arrangementet har blitt “proffere” med årene, så ivaretar den i aller høyeste grad den sjarmerende og hyggelige “lavterskel” stemningen. Alle heier på alle, utrolig hyggelige frivillige/arrangører, og det var bare smil så langt jeg kunne se. Jeg kommer definitivt tilbake 🙂

Artig finisher-trøye 😉

I år var det 3. utgave og 3. deltakelse for undertegnede siden Ecotrail-konseptet inntok Oslo. I tillegg ble det min 3. distanse, for etter å ha løpt 45km og 80km skulle jeg nå løpe “bare” 30km. Men etter det som skjedde i januar tok jeg ingenting for gitt før start, innstillingen var å ha en fin tur og komme meg gjennom det på en grei måte. Det var første konkurranse siden infarktet, så ante ikke hvordan kroppen ville reagere på å konkurrere over flere timer igjen. I tillegg går jeg på flere medisiner som heller kan kalles “prestasjonshemmende”, noe jeg må fortsette med iallfall ut den kommende vinteren. Så i det hele tatt var det flere spenningsmomenter før start, men jeg var likevel ganske avslappet, konseptet og løypa kjente jeg godt fra før.

Løpsdagen kom, og jeg følte meg ganske klar til dyst egentlig. Hadde en kort sykkeltur dagen før hvor jeg følte meg litt “tung” i beina, men satset på at det skulle gå seg til. Sov godt og dro ca en halvtime før Silje inn til byen, hun skulle løpe 20km fra Fossum mens jeg startet i Sørkedalen. Været til start var litt overskya, men ganske ok temp, 16-17 grader, skulle bli varmere utover dagen. Møtte en liten gjeng som jeg hadde hatt litt kontakt med via Instagram, så det var hyggelig å slå av en god prat med både kjente og ukjente før start. Brukte god tid på å varme opp, da medisinene gjør at jeg trenger litt lenger tid enn før på å få igang systemet. Rett før start begynner det også å regne litt, men det gjør ikke noe, snart skal vi igang!

Speakerutstyret kom aldri på plass, sånn at starteren måtte rope oss igang. En liten nedtelling så bar det rett inn i en 3km lang bakke som møtte oss fra start. Her var det bare å starte rolig og finne rytmen, den er ganske seig og det er fort gjort å svi av for mye opp her. Jobber meg rolig og greit oppover og har grei kontroll, hører flere rundt meg som puster og peser noe veldig, i overkant tidlig å komme i rød sone vel? Etter 3km flater det ut, startet veldig greit. Nå var jeg passelig varm og kunne begynne på partiet med blåsti mot Fossum, en av de morsomste partiene i hele løypa! Løper i en gruppe med flere andre, og det går i passelig tempo, så jeg bare ligger i rygg på mannen foran og prøver å løpe fornuftig på de våte stiene, det er betraktelig våtere her enn de foregående årene.

Det flyter ganske greit over stiene, men merker godt på beina at jeg har løpt altfor lite på stier de siste mnd, det koster litt mer enn det pleier. Det er uansett et morsomt parti så her koser jeg meg! Opp og ned, over steiner og stubber så kommer vi etterhvert til grusveien som leder ned til Fossum, snart drikkestasjon. Fyller på med litt sportsdrikke og tar en banan her, så bærer det videre på grusveien mot Lysakerelven, det tyngste partiet på løypa. Kjenner i forkant at beina er litt tunge, men vet at det er berg-og-dalbane terreng og single-track stier med mye røtter, bare å roe ned der jeg kan. Det er rett og slett veldig tungt her, ikke bare er ikke beina helt med meg, men etterhvert når vi kommer lenger inn er løypa et realt gjørmebad. Ikke bare gjørme, men sinnsykt glatt gjørme, såpass at det går i snilefart i nedoverbakkene! Er flere ganger på nippet til å løpe ned mannen foran, må bare gripe fatt i trær/greiner for å hindre at jeg går på snørra, eller havne i Lysakerelven! Etterhvert gikk det som det måtte, jeg sklir og går rett på snørra! Får tatt meg ganske bra for med henda, skrubber opp knærne litt, men kommer raskt igang igjen.

Tross vondter, jeg har stort sett alltid et smil på lur. Hang loose!

Endelig ute av skogen og glatt gjørme, og videre ned mot Lysaker, der siste 1/3 delen går på grus/asfalt. Nå er beina blytunge, og innser at jeg har gått tom for drikke, dårlig deal i varmen. Men biter tenna sammen og henger meg på ryggen til de 2 foran meg frem til vannstasjonen ved Thaugland, like før Skøyen. Her stopper jeg og fyller opp sekken, godt med en liten “pause”. Fortsetter med blytunge bein mot Bygdøy, den avstikkeren inn mot Bygdøy føles helt jævelig, beina er ubeskrivelig vonde, men fortsetter å jogge mesteparten av tiden og passerer stadig 20km løpere/gåere og blir passert av svært få. Fokuserer bare på å sette en fot foran den andre, og teller ned km mot mål. Vilja til å gå i kjelleren er også skrekkelig lav idag, så det blir noen “gåpauser” langs Frognerstranda og Filipstadkaia mot Rådhuset. Helt greit å legge traseen utenom Aker Brygge iår, er tett nok med folk foran Rådhuset men likevel ikke noe stress å ta seg frem blant folkemengden som er ute og nyter finværet. Her innser jeg også at løpet definitivt er lenger enn 30km, og øker ikke akkurat motivasjonen min, selv om jeg visste det kunne være lenger. Går sakte men sikkert fremover langs Akershus Festning, og plutselig får jeg øye på Silje foran meg, som løp 20km! Var en ordentlig boost å få sett henne, så jeg stoppet opp og begynte å gå idet jeg tok henne igjen. Viste seg at store mageproblemer hadde gjort løpet ekstra tøft for henne, så vi gikk derfor sammen de siste 600m mot mål ved Langkaia, ambisjoner om best mulig plassering hadde jeg slått fra meg for lengst, nå ville jeg bare til mål sammen med Silje! Idet vi nærmet oss målstreken fikk vi øye på foreldrene hennes som var i Oslo for anledningen, og fikk sagt raskt “hei” til de før vi passerte mål hånd-i-hånd. Det var ren og skjær lettelse å komme i mål idag, og attpåtil på under 3 timer, noe jeg sa på forhånd at jeg ville være godt fornøyd med! Fikk medaljene rundt halsen av WWF-pandaen, får slått av en hyggelig prat med foreldrene til Silje før vi må fotograferes. Været er strålende, så vi henter bagasjen, tar oss litt suppe og setter oss i solen og slapper av en god stund før vi reiser hjem. Fikk også testet Z-Roller massasje hos Altra-standen, noe som gjorde godt for vonde legger og lår.

Fornøyde etter målgang

Var absolutt ikke på “topp” verken fysisk eller psykisk, snarere tvert imot når det gjelder sistnevnte, men jeg kom meg likevel gjennom på en god måte. Attpåtil bare i overkant av 4 måneder siden hjerteinfarktet, det i seg selv gjør at jeg er veldig stolt av gjennomføringen! Og det til tross for at jeg mer eller mindre “hatet” fra Lysaker og inn til mål, det får jeg ta jeg lærdom av 😉 Ille å si det, men synes nesten å løpe 30km iår var jævligere enn å løpe 80km ifjor! Og formen er ikke SÅ mye dårligere iår. Uansett en fin sesongstart, tiden ble 2:47:33 og jeg ble nr 40 av totalt 507 som fullførte. Jeg liker veldig godt Ecotrail Oslo som arrangement, og det har vært utrolig gøy å være med på alle 3 utgavene så langt. Jeg blir nok med neste år også, men uvisst om det blir som deltaker eller frivillig. Nå ser jeg frem til fortsettelsen!